Finnes ungdomsboka?

LITTERATUR: Når en roman får merkelappen ungdomsbok, skremmer man bort leserne.

I fjor ble omkring 40 norske romaner med betegnelsen ungdomsbøker innkjøpt under Kulturrådets innkjøpsordning. I følge Norske mediebarometers leserundersøkelse for 2005 var 15 prosent av alle ungdomsskoleelever boklesere, den laveste prosentandelen for alle aldersgrupper. Av disse leste null prosent barne- og ungdomslitteratur. Null prosent.Jeg reiser mye rundt på skoler og snakker om litteratur. Den mest populære forfatteren på ungdomstrinnet er nok i øyeblikket Erlend Loe. Bøker som ikke blir presentert som ungdomslitteratur, men har en form og et språk som egner seg for 14-15-åringer. For som alltid i oppvekst: man higer oppover.

FOR DET LESES faktisk på norske ungdomsskoler. Men ikke alle vil innrømme det. Jeg begynner hver seanse med å spørre om hvor mange i klassen som leser på fritiden. Alt over fem hender må regnes som uvanlig. De fleste er jenter. Men etter timen kommer det stadig elever, særlig gutter, fram til meg for å fortelle om en knallbra bok de nettopp har lest.-  Men hvorfor rakk du ikke opp hånda da jeg spurte om hvem som leste bøker? spør jeg.Det er sjelden jeg får noen fornuftige svar. En hånd i været kan virke stigmatiserende i en skjør ungdomshverdag. Det hjelper ikke hvor mye læreren, bibliotekaren eller mamma garanterer at en bok er midt i blinken, for på ungdomsskolen er det ikke tøft å lese bøker. Fire av mine bøker er plassert i båsen ungdomslitteratur. Har jeg skrevet dem på en annen måte enn om jeg skulle skrevet dem for voksne? Har jeg kanskje vært mer pedagogisk? Tar jeg hensyn når det gjelder språk og tematikk?Svarene er nei. Men bøkene har hovedpersoner som er mellom 13 og 17 år. De omhandler temaer som forbindes med ungdomstid. Og som samtidig er helt universelle. Forelskelse, vennskap, drap, krig. Men også det å finne sin plass i verden i en sårbar og epokegjørende tid av livet. Vi har alle vært der, og veldig få vil tilbake. Mange unge vil minst av alt lese intimproblematiserende historier fra egen hverdag. Det er kanskje de som trenger det aller mest.

LIKE FULLT kommer det ut et stort antall bøker i dette landet med merkelappen ungdomsbok på seg. Den merkelappen er katastrofal for lesingen av disse bøkene. For ungdomsbøker leses ikke av ungdom. De leses i hvert fall ikke av voksne. Mine erfaringer viser at det er de som er på vei inn i ungdomsårene som leser disse bøkene. Det er de få fremmelige elevene på slutten av mellomtrinnet som er lei av barnebøkene, og utålmodig higer mot ungdomstiden og fortsatt synes ordet fjortis høres stilig ut. Vel og bra, men samtidig forhindrer denne merkelappen at ungdom og voksne leser bøkene. Og slik bør det vel ikke være? For mye av litteraturen som kalles ungdomsbøker kunne like gjerne vært presentert som bøker for unge voksne.I Dagbladet 22. mai insinuerer Cathrine Krøger at det er innkjøpsordningens 1550 ungdomsbøker framfor 1000 innkjøpte voksenromaner som er utslagsgivende. Og for en gangs skyld kan det synes som en så middelmådig kritiker er inne på noe. Forfatterens forskudd på en normalpriset ungdomsbok kan fort bli 20-30 000 kroner mer enn for voksenromanen. Både forlag og forfattere er smertelige klare over at årets bestselgere neppe befinner seg blant ungdomsbøkene.

MEN ER DISSE 20-30 000 kronene nok til at forfatteren vil snevre inn sitt potensielle kjøpergrunnlag så dramatisk? Vi som skriver for ungdom vet at dette er de mest sårbare leseårene i livet. Det er i løpet av disse tre årene leserne faller fra i enorme antall. Det skjer et dramatisk skifte fra sjuende til åttende klasse. Bøker er ut! Og har man først mistet lesevanen, er det få som kommer tilbake i voksen alder. Trolig vil flere 50-åringer i framtiden spille dataspill framfor å lese skjønnlitteratur, men er det grunn nok til å gi opp leserrekrutteringen helt?Mange litteratursnobber ser ut til å glemme at hele grunnlaget for voksen lesing er skapt av gode leseopplevelser i barne- og ungdomsårene. De gode bokmøtene i disse årene setter ofte dypere og mer skjellsettende spor enn på noe annet tidspunkt i livet. Det vet jeg fra min egen oppvekst. Klart det må komme ut bøker som tar oppvekst og ungdomstid og forelskelse og vennskap på alvor. Men må de pakkes inn som om de var for barn? Må de selges sammen med barnebøkene i bokhandelen? Bør de hete ungdomsromaner? Det geniale med «Beatles» av Lars Saabye Christensen var jo nettopp det at den ikke ble presentert som en ungdomsbok.

MINE TRE voksenromaner fungerer ofte bedre på ungdomsskoler enn det ungdomsromanene gjør. Ikke på grunn av tema eller språk, men fordi de virker viktigere i utseende og presentasjon, og ingen har stempelet dem som ikke gode nok for voksne. I sin salgsiver har også norske forlag begynt å plassere ungdomsbøkene i sine seriekonsepter ut fra den besynderlige markedstanken om at er du fjorten og liker en bok om sår forelskelse vil du også ha litt action i havgapet. I Danmark har forlagene også bokserier for ungdom, men her går seriene på sjanger framfor alder. Krøger må gjerne spørre om leserne har behov for min historie om barnesoldater i «Svart Elfenben» når de kan gå rett til Joseph Conrads «Mørkets hjerte», som jeg siterer fra i romanen, men det har vel ingenting med det faktum at boka blir presentert som ungdomsroman å gjøre. Jeg har ikke noe pedagogisk prosjekt, eller noe overordnet mål om å vise vei inn i Conrads forfatterskap - eller hatt noen ambisjon om at «Svart elfenben» skulle brennmerkes ungdomsroman. Jeg valgte Conrads klassiker fordi det er mest sannsynlig at hovedpersonen får en så kjent bok stukket hånda når han ber om en Afrikaroman i bokhandelen på Gardermoen. Og jeg kan avsløre at de små sitatene fra Conrads bok har slått dårlig an i klasserommene, fordi mange elever synes disse litterære henvisningene kommer i veien for den gode, handlingsmettede historien.

PÅ SPØRSMÅLET om ungdomsboka finnes, er svaret for meg enkelt: Nei, den finnes ikke. Og hadde folk sluttet å påstå at den finnes, ville vi helt sikker klart å finne flere lesere i ungdomsårene. For de gode, oppdaterte og aktuelle bøkene som kan slå an, de finnes. Uten tvil. De skal bare ikke være anbefalt av voksne. Er det derimot en kamerat med den rette karismaen som har lest boka, kan det oppstå lokale fenomener der en bok går som en farsott fra klasse til klasse, mens ingen på skolen fem kilometer unna engang har hørt om boka.Så hva skal vi kalle bøkene? 76 prosent av de lesende ungdomsskoleelevene liker romaner. Hva med å kalle dem romaner?