MER AVVENTENDE: Saken om regionreform skal ikke formelt behandles i Sametinget før i juni, men holdningen er klart mer avventende og mindre konfronterende enn i Finnmark forøvrig. Her sametingspresident Aili Keskitalo. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
MER AVVENTENDE: Saken om regionreform skal ikke formelt behandles i Sametinget før i juni, men holdningen er klart mer avventende og mindre konfronterende enn i Finnmark forøvrig. Her sametingspresident Aili Keskitalo. Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer

Regionreformen:

Finnmark som egen stat?

Nei, motstanden mot sammenslåing i nord er ikke så total som en kan få inntrykk av.

Kommentar

KARASJOK (Dagbladet): Stortinget har i to omganger stemt for regionreform og sammenslåing av Troms og Finnmark, men det har vist seg tett på umulig å få til en avtale som begge parter har kunnet slå seg til ro med.

Hvorfor bry seg?

Viktigheten av en god nordområdepolitikk blir nok av mange nordmenn avfeid som en floskel. Men fiskeriressurser, andre naturresurser i de enorme områdene, turisme og ikke minst grensa til Russland gjør nord til den kanskje strategisk viktigste regionen i landet.

Da kan man gjerne flire av at redaktøren i den samiske, norskspråklige avisa Ságat mener at Finnmark bør bli en egen stat dersom sammenslåing med Troms er alternativet. Som om det var like greit å bli kvitt hele fylket.

Det bør heller uroe oss at den politiske prosessen med å få til en løsning for de to nordligste fylkene har kommet på så gal kurs. At motstanden er blitt så stor at det tilsynelatende nærmer seg katalanske tilstander.

Da er det også godt å se at motstanden ikke er så total som inntrykket kan gi. Pragmatismen har vekstvilkår nord for polarsirkelen også.

PLENUMSMØTE: Sametinget i Karasjok. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
PLENUMSMØTE: Sametinget i Karasjok. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET Vis mer

Sametinget i Karasjok er et nasjonalt organ, og naturligvis en særlig viktig politisk spiller i nord. Akkurat nå er representantene samlet her til en av tingets fire årlige plenumssamlinger. Saken om regionreform skal ikke formelt behandles her før i juni, men holdningen er klart mer avventende og mindre konfronterende enn i Finnmark forøvrig. Fra et samepolitisk perspektiv er ikke fylkesgrensa mellom Troms og Finnmark bevaringsverdig i seg selv. Framtida avhenger ikke av denne fylkesgrensa, men av hvilke oppgaver og muligheter man kan forhandle seg fram til for å bli en sterk region.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og den kan gjerne strekke seg enda lenger sørover, innover i Nordland mot polarsirkelen.

Heller ikke blant ungdommen i Arbeiderpartiet i Finnmark er motstanden særlig kraftig. Det står i skarp kontrast til stemningen i moderpartiet, som på årsmøtet forrige helg vendte tommelen ned for den fremforhandlede avtalen mellom Troms og Finnmark. Noe som vil bety at avtalen blir nedstemt i fylkestinget i Finnmark neste uke, slik at prosessen havarerer.

Lederen i Finnmark AUF, Guro Vollan Nilsen, sier til Dagbladet at hun mener fylkestinget bør si ja til avtalen. Å skrote den vil bare gjøre situasjonen verre; fylket mister kontrollen over prosessen og overlater arenaen til kommunalminister Monica Mæland.

Det grunnleggende problemet med regionreformen er at den egentlig ikke var ønsket av de to regjeringspartiene som satte den i gang. Høyre og Frp vil egentlig ikke ha et regionalt nivå, men i bytte mot kommunereform måtte de gi KrF og Venstre en regionreform. Dermed har det gjennomføringen vært så som så. De nye regionene har måttet ta stilling til sammenslåing uten å vite hvilke nye oppgaver som ventet. Det er å gå baklengs inn i framtida.

Men politikk er sjelden et resultat av en praktfull og ideell prosess. Trøndelagsfylkene har slått seg sammen med akkurat samme utgangspunkt, og er i ferd med å finne ut av samværsformen nå i etterkant.

Det kan kanskje også Troms og Finnmark gjøre, hvis de får litt backing fra regjeringen på veien.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook