Foto: Terje Arntsen
Foto: Terje ArntsenVis mer

Anmeldelse: Ondt Blod - «Natur»

Finnmarks råeste rockere er tilbake

Melodiøs villskap fra Ondt Blod.

Natur

Ondt Blod

5 1 6

Rock

Plateselskap:

Fysisk Format

«Summen av alt er nok en kanonavlevering fra det kalde nord.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det skal ikke legges skjul på at dette er en plate man har sett frem til. Finnmarkingene Ondt Blods debut, enkelt og greit kalt «Finnmark», er noe av det sprekeste som har vært laget i skjæringspunktet punk, rock og hardcore her til lands. I alle fall i nyere tid.

Den var akkurat sånn som gode punkplater skal være, 30 frådende minutter, proppet med iltre riff, konfronterende tekster og ungdommelig påståelighet. Hjertet utenpå bandskjorta og et brennende ønske om si noe viktig med rocken sin.

Så hvordan er «Natur» i forhold de markene debuten har pløyd opp? Først av alt er den - ikke overraskende - det mange gjerne vil betegne som en modnere plate. Låtene er mer fokusert, holdt i tømmene, om du vil. Øset er porsjonerer ut i doser og holdt tilbake i andre. Noen vil kanskje kalle «Natur» mer raffinert enn debuten?

Det er lagt spesielt vekt på at refrengene skal få mye luft under vingene. Gjengen har virkelig lagt seg i selen for å skrive noen potensielle hjerneklisterlinjer her. Det kan være et tveegget sverd. På den ene siden skal man ikke kimse av evnen til å levere gode melodier, men samtidig står man i fare for å ta luven av den råskapen som gjorde at «Finnmark» føltes som en sonisk knyttneve i hode og mage.

Det er fortsatt nok av tempo, riffråskap og heftige låtstrukturer her, men noen ganger er man for kjapt ute med å tråkke på bremsen. Når det er sagt, er det vanskelig å krangle med gjengen når de trer klassiske rockerefreng som «Start han opp» nedover ørene på deg. Høres på radio, sier bare jeg.

Og det er selvsagt mer av den slags. «Når sirenan dør» er hakket mer lummer og tilbaketrukken tempomessig, men de melodiske kvaliteten tar deg umiddelbart.

Plata er også langt mer variert enn tidligere. En låt som «Giftige tunga» forener Judas Priest-aktige gitarharmonier med gyngende groover og blytunge akkorder.

Med andre ord: Ondt Blod gir og tar litt på «Natur», men summen av alt er nok en kanonavlevering fra det kalde nord.