Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Finnmarkslov som samler - ikke splitter

Stortinget bør føle en tung plikt til å sørge for at norske myndigheter ikke setter punktum for 20 års utredninger om samiske rettigheter med å overkjøre Sametingets nesten enstemmige vedtak, skriver Sven-Roald Nystø.

FREDAG 23. MAI

2003 vil bli stående som en merkedag i Sametingets og det samiske folks historie. Den dagen la de fleste partier og grupperinger i Sametinget til side det som skiller, for å samle seg om det ene og viktige, finnmarksloven .

Sametinget gjorde sin plikt overfor det samiske folk ved å si et klart og rungende nei til en lov som bryter med den internasjonale folkerettens prinsipper om behandling av urfolk. Og Sametinget gjorde sin plikt overfor den norske befolkning og norske myndigheter, ved å bidra så sterkt det kunne til å unngå at Norge stilles i et dårlig lys internasjonalt.

Sametinget har gjort sin plikt, nå må Stortinget gjøre resten.

UTGANGSPUNKTET

for denne saken var striden omkring utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i årene 1978 - 1982. Den markerte begynnelsen på et langt og grundig arbeid for å sikre og styrke samenes rettigheter i Norge, samtidig som interessene til den øvrige befolkningen ble ivaretatt. Derfor ble Samerettsutvalget nedsatt i 1980.

Striden om Alta-Kautokeino-vassdraget ble en påminnelse for norske myndigheter om at den norske staten er grunnlagt på territoriet til to folk, det norske og det samiske. Den skapte bevissthet om at samene har rett til å være et eget folk, med eierskap til egen kultur, næringsgrunnlag og samfunnsliv.

«Det er et folks mest grunnleggende menneskerett å få bevare sin egen kultur.» Ordene tilhører tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, Samerettsutvalgets første leder. Da han la frem den første utredningen fra utvalget i 1984, understreket han at staten gjennom folkeretten er spesielt forpliktet til å styrke samisk kultur og rettigheter knyttet til kultur og næringer.

UTREDNINGEN

NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling ledet frem til at Stortinget i 1987 vedtok «Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven)». Allerede i paragraf 1 slås det fast at lovens formål er «å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv». Året etter ble en tilsvarende formulering tatt inn som ny paragraf 110 a) i Norges Grunnlov. Det bør ikke være tvil om at en av den viktigste forutsetning for at dette skal være mulig, er at ressursgrunnlaget for samisk kultur med næringer og samfunnsliv, sikres.

Samerettsutvalgets andre leder var sorenskriver Tor Falch. Han ledet arbeidet med den neste store utredningen, «NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur». I Regjeringens forslag til finnmarkslov, Ot.prp. nr. 53 (2002-2003), heter det om denne at «utredningen samt høringsinstansenes uttalelser har vært utgangspunkt for arbeidet med proposisjonen». Tor Falch skriver imidlertid i en kronikk i Aftenposten den 15. mai at proposisjonen bryter sterkt både med Samerettsutvalget og folkeretten på flere punkter:

«Samerettsutvalet var breitt og mangmeint samansett, der samiske, statlege og mest alle kryssande interesser var representerte. Utgreiinga var ikkje berre rettsleg og fagleg, men også politisk. Med særs sprikande synspunkt som utgangsgpunkt låg det mange kompromiss bak framlegga, som alle samla fleirtal. Den lange behandlingstida i utvalet gjorde det mogleg å sameinast i stor utstrekning. Det meste av dette har Regjeringa sett bort frå.»

SAMETINGET

har hele tiden hatt tillit til at Regjeringen skulle følge Samerettsutvalgets forslag og legge vekt på rådene fra folkerettsekspertene i denne saken. Det må vi dessverre konstatere at den ikke har gjort. Lovforslaget gir ikke samene som folk et særskilt rettsvern for sin kultur og sine næringer i konkurranse med andre interesser. Forslaget gir heller ikke et tilstrekkelig rettsvern mot fremtidige lovreguleringer som svekker befolkningens råderett over ressursene.

Det vil føre for langt her å gå inn på alle sidene ved Regjeringens forslag som gjør det uegnet som grunnlag for en lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i

Finnmark. La meg sammenfatte det til to hovedargumenter:

forslaget bryter med Norges folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk,

forslaget vil ikke virke samlende, men splittende på Finnmarks befolkning.

ENKELTE POLITIKERE,

dessverre også stortingsrepresentanter, liker å fremstille kampen for samiske rettigheter som en kamp mot nordmenns rettigheter. Dette er en avsporing av debatten. Det behøver slett ikke å være motstrid mellom samers og nordmenns interesser. En styrking av samenes rettigheter som urfolk vil kunne styrke alle finnmarkingers tilknytning og rettigheter til sine lokale naturressurser i fylket.

I motsetning til hva noen later til å mene, er ikke folkerettslige forpliktelser noe et flertall i Stortinget kan velge å følge eller la være å følge. Norge har i årene som er gått etter striden om Alta-Kautokeino-vassdraget spilt en positiv rolle i det internasjonale arbeidet for urfolks rettigheter. Hva Norge velger å gjøre i arbeidet med denne loven vil få internasjonal oppmerksomhet, og det vil få konsekvenser i forhold til andre stater og ikke minst andre urfolk. Som avisen Nordlys skrev i en lederartikkel dagen etter Sametingets vedtak:

«Det er mange alvorlige sider ved denne saken. Den mest alvorlige er at Norge kan skade kampen for å skape bedre kår for urfolk rundt i verden. Mange av verdens 300 millioner urfolk ser et håp i arbeidet som er satt i gang av FN, og som Ole Henrik Magga leder. Norge er sett på som modell, og som et håp for mennesker som lever i dyp uverdighet. Hvis også Norge svikter, hvem skal utsatte urfolk da stole på?»

NÅ LIGGER

saken i Stortingets hender. Som president i Sametinget er jeg glad for at stortingspresident Jørgen Kosmo sammen med andre fra Stortingets presidentskap, viste stor respekt både for Sametinget og for sakens alvor da de overvar Sametingets behandling av denne saken. Flere andre fra Stortinget burde ha vært der.

Det er nok av dem som vil skape splittelser mellom samer og nordmenn i Finnmark. Stortingets og Sametingets oppgaver må være det motsatte. Derfor bør Stortinget sørge for at Regjeringens forslag til finnmarkslov ikke blir vedtatt uten omfattende endringer. Det må være et helt klart krav, også fra Stortingets side, at en lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark ligger innenfor udiskutable folkerettslige rammer.

Finnmarksloven skulle sette sluttstrek for 20 års utredninger om samiske rettigheter. Disse utredningene ble satt i gang for å rette opp generasjoners urett mot det samiske folk, urett som vår nåværende statsminister offisielt har bedt om unnskyldning for. Det er Stortingets ansvar å sørge for at norske myndigheter ikke avslutter dette arbeidet med å begå ny, stor urett mot mitt folk.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media