HEROISK:  Plakat som oppfordrer til å forsvare moderlandet mot nazityskernes aggresjon under 2. verdenskrig. Foto: AFP / NTB Scanpix
HEROISK: Plakat som oppfordrer til å forsvare moderlandet mot nazityskernes aggresjon under 2. verdenskrig. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

Fins en sovjetisk sjel?

I fjor ble plutselig Svetlana Aleksijevitsj (65) bookmakernes heteste tips foran utdelingen av Nobels Litteraturpris. I år kommer hun til Norsk Litteraturfestival for å fortelle om sitt enestående romanprosjekt.

Kommentar

Alle har et forhold til de store russerne. Om ikke annet, håper de fleste boklesere at de en dag skal få pløyd seg igjennom alle de kolossale dikterne fra Russland. For de skriver jo så godt, men så ubegripelig langt, enten vi snakker om Tolstoj og Dostojevskij eller Pasternak og Solsjenitsyn. Og som om ikke det var nok, er en ny generasjon av forfattere vokst fram etter oppløsningen av Sovjetunionen. De kommer fra Russland, Ukraina og Hviterussland, med navn som smeller som hovslag under ville hester over steppene, diktere som går sine forgjengere en høy gang, både i kvalitet og kvantitet. Det fins ingen unnskyldning for å la være å lese dem; de er i forbløffende høy grad oversatt til norsk, og de skriver om et område som ikke akkurat kommer til å bli uaktuelt med det første.

Men til tross for denne flommen av romankunst, har ikke mer enn fire russere fått Nobelprisen, seinest i 1970, da Solsjenitsyn fikk den. Erkerivalen Kina er i ferd med å ta dem igjen, med to priser bare siden 2000. Det var derfor på tide at forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, født i Ukraina og vokst opp i Hviterussland, rett før Nobelprisen ble delt ut i fjor seilte opp i rekordfart på bookmakernes favorittlister. Så vidt vi kan forstå, svært velfortjent. Nå er hun på full fart inn i den norske bevisstheten. Tidsskriftet Vagant har et stort oppslag om henne i sitt nyeste nummer, og snart kommer hennes første bok i norsk oversettelse; «Krigen har ingen kvinnelige ansikter», skrevet i 1983, men ikke tillatt utgitt før under glasnost i 1985.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka er første del i et verk som stadig vokser til nye høyder og bredder, under fellestittelen «Utopiens stemmer - Historien om det røde mennesket». Aleksijevitsj har lett etter en litterær teknikk som på samme tid kan formidle historien og individet, den store utviklingen og den enkelte sjel. Hennes verk er en utforskning av det sovjetiske mennesket, og dermed forholdet mellom den kommunistiske drømmen om tusenårsriket og en virkelighet der denne visjonen settes på harde prøver gjennom krig, katastrofer og umenneskelighet. Hun følger den sovjetiske mentaliteten gjennom kvinner som deltok i andre verdenskrig, barn som vokste opp i krigsåra, soldater som kjempet i Afghanistan, katastrofen i Tsjernobyl og tida etter 1989, utviklingen av det nye Russland, når «det røde mennesket» forsvinner for godt i en malstrøm av mafia og maktmisbruk.

Hennes teknikk går ut på å intervjue et stort antall mennesker og gi plass til deres stemmer, som i et kor der hver enkelt skjebne blir en del av helheten. Det er ikke sakprosa, men en avansert form for romankunst. Aleksijevitsj er opptatt av detaljene, av alle sidene ved menneskelivet, hvordan de dyrkes og forsvinner i en hverdag og et følelsesliv som stadig er i endring, hva man har trodd på, håpet, fryktet og gitt opp. Det handler om å huske, som nesten all stor diktning.Tusenvis av stemmer, ett verk. Som kanskje får Nobelprisen allerede i høst.