Finsk heksekunst

Maria-åpenbaringer og heksebrenning er noe av tematikken i Irja Ranes Nordisk Råds litteraturpris-nominerte «Den skrattande jungfrun», som også foregår i 30-årenes Tyskland, der en Goethe-elskende pastor toer sine hender når den epileptiske jødegutten Samuel blir pisket.

Den finske forfatterinnen Irja Rane (1946) er også litteraturforsker, og hennes intellektuelle ballast er tydelig i denne «europeiske» fortellingen, eller pastisjen, som er bygd opp som et triptykon og med henvisninger bl.a. til Bibelen, greske tragedier, Goethe og Nietzsche. I hovedfortellingen befinner vi oss i Laksö i det nordlige Finland på 1300-tallet, der den kjetterianklagede garverenken Lydia holder en forsvarstale overfor inkvisitorene, idet hun angivelig med heksekunster skal ha hjulpet vandreren Johannes med å lage en vanhellig altertavle av Den hellige jomfru.

Med et arkaisk, ydmykt og detaljorientert avmektig enfold forsvarer hun seg ved å fortelle om urtene sine, om den brutale svogeren og den gode slottsfruen, og om den blinde Johannes som fikk synet tilbake etter en Jomfru-åpenbaring.

De skyldløse

Lydias ydmyke gudstro står i sterk kontrast til den intrigante skriveren og kirkespionen Barteolomeus, som med en ugudelig likegladhet og følelseskulde bl.a. forteller om sin reise til Laksö for å få slutt på kjetterivirksomheten der. Endelig befinner vi oss i trettiårenes Tyskland, der vi får innblikk i pastoren og rektoren Kleins brevveksling med sin sønn. Klein var i Laksö under første verdenskrig, der Den hellige jomfru åpenbarte seg og skar hodet av hans altfor pliktoppfyllende overordnede, offiser Krabbe, og er en av dem Hermann Broch kaller «De skyldløse», idet han, liksom Barteolomeus, kun er tilskuer til ondskapen og søker tilflukt i det «gode» Tyskland; Goethe, Rilke og Mozart.

Fortellingen om altertavlen viser skiftet fra det idealiserte middelaldermaleri til renessansens individualiserte framstillinger av den guddommelige familie som mennesker av kjøtt og blod. Modell til Johannes' altertavle var noe så ugudelig som den fattige garverenken Lydia. Og verst av alt, Den hellige jomfru skratter der hun henger, og latteren - det vet vi blant annet fra Ranes beslektede kollega Umberto Eco - latteren, den er djevelens verk.