Finske fantasier

Stedvis i grenselandet av den groteske sjanger.

BOK: Navnet lyver ikke. Päivi Laakso er finsk, bosatt i Norge, skriver på norsk, er utdannet billedkunstner, nå også underveis som forfatter. «Sanatorium» er hennes andre bok. Som i den første, «Jeg elsker sol», har hovedpersonen i denne navnet til felles med sin opphavskvinne. Om det garanterer for fortellingens ekthet, skal være usagt. Som fiksjonsverk er «Sanatorium» uansett løgn og forbannet dikt.

Når jeg-personen til slutt setter seg på flyet til Kraków for å lansere sin første bok i polsk oversettelse, vet jeg ikke om det er uttrykk for ønsketenkning, eller om det faktisk har skjedd. Det er ett fett. Det viktige er at det viser at vi har å gjøre med en forfatter som er seg bevisst sine virkemidler, i dette tilfellet spillet med eget navn.

Helsebringende

Hovedhandlingen i romanen er lagt til et rekreasjonssenter for handikappede på et landsens sted i nærheten av Tampere. Hit kommer Päivi sammen med sin leddgiktplagede mor for å tilbringe et par uker i helsebringende omgivelser.

På dette stedet har forfatteren samlet en rekke mer eller mindre besynderlige personasjer, hvorav de fleste mangler et lem eller to.

Med barokk humor og stor sans for bisarr opptreden og absurde replikkvekslinger skildrer forfatteren dette i bunn og grunn ynkverdige galleri av forhutlede og mislykkede individer.

Stedvis beveger romanen seg i grenselandet av den groteske sjanger, men personene utleveres ikke.

Tvert imot er de beskrevet med betydelig sympati og innlevelse. De sliter med sitt. Det gjør fortelleren også. Og derfor kan de da også utholde hverandres selskap.

Romanen er blottet for satiriske og «filosofiske» hensikter og står således fjernt fra Thomas Manns «Trollfjellet» og Knut Hamsuns «Siste kapittel» - selv om lokaliteter og typetegning kan bringe våre tanker dit. Her er det snarere tale om å formidle en menneskeforståelse som gir plass for det bisarre og avvikende.

Det er investert en betydelig grad av fantasi i romanen selv om menneskeskildringen i og for seg er realistisk nok. Kanskje kunne vi tale om en form for fantastisk eller grotesk realisme eller med et nyoppfunnet ord: en karnevalistisk realisme. Romanen virker uhyre finsk, og noen vil kanskje mene at Laakso spiller på våre fordommer om finner. Således er det minst et par av gjestene som har et temmelig sterkt forhold til alkohol.Men forfatteren er verken ute etter å utlevere finner eller å levere fakta om Finland. Litt høytidelig kan man si at boka gir et miniatyrbilde av det skadeskutte menneske og dets overlevelsesstrategier.

Egypt-reise

Midt i boka er det skutt inn en skildring av en reise til Egypt og en historie om hovedpersonens forhold til kineseren Bob, som hva galskap angår langt overskrider våre finske venner.

Også dette er skildret med samme løsslupne humor, overbærenhet med menneskelige dårskaper og ikke minst befriende selvironi.

Romanen starter med at jeg-personen inntar en drambuie på flyet fra Oslo til Helsinki og ender med at hun inntar en cointreau på flyet til Kraków. Min sidekvinne mellom Oslo og København så skjevt på meg da jeg humret meg gjennom midtpassasjen av «Sanatorium». Synd at det er slutt på serveringen av sterke varer på interskandinaviske flyvninger. Ellers ville jeg der og da ha vendt meg mot min medpassasjer og utbrakt en skål i søt likør for en forfatter med sans for situasjoner av nettopp denne typen.