Finske forskjeller

«Umiddelbart kan det se ut som om den finskspråklige litteraturen er på full fart inn i en hodestups moderne framtid...»

Den finske hovedstaden er nøyaktig så smart og moderne som ryktene vil ha det til. Samtidig er Helsinki også en by som hviler tungt i sin egen historie. Jeg kommer i farten ikke på noe annet sted der en på tilsvarende smidige måte har lyktes med å forene gammel, monumental riksarkitektur med nyskapende byggekunst. Det tydeligste uttrykket for denne byplanmessige dristigheten er naturligvis det nye kunstmuseet Kiasma, som med den største selvfølgelighet har funnet sin organiske plass i det umiddelbare naboskapet til de ruvende maktsymbolene Nasjonalmuseet, Riksdagsbygningen og Mannerheimstatuen. Med sin asymmetriske og uforutsigbare utforming blir Kiasma en opplevelse i dobbelt forstand. Ikke bare fordi det selv er nytt og spennende, men vel så mye fordi museet på en overraskende måte gjør sine nabobygninger enda tydeligere. Riksinstitusjonene mister kanskje noe av sitt autoritære preg der de speiles i Kiasmas vridde flater. Til gjengjeld tydeliggjøres de som selvstendige, arkitektoniske enheter. Og bekrefter at mangfoldet tjener - ikke truer - den enkeltes identitet.

Om disse harmoniske arkitektoniske virkemidlene uten videre kan overføres på Finlands litterære landskap, er kanskje tvilsomt. Men i et land med to skriftspråk er det naturlig å se etter hvordan en slik dobbel kommunikasjon påvirker utviklingstendensene nå ved slutten av den første bokhøsten i et nytt århundre.

Umiddelbart kan det se ut som om den finskspråklige litteraturen er på full fart inn i en hodestups moderne framtid, der digitalisering, eksperimentlyst og ikke minst utforskning av nye medier (nevnte noen Nokia?) spiller en viktig rolle. Denne blandingen av det internasjonalt ultrahippe og det mer tradisjonelt finsk-barokke uttrykket finner man selvfølgelig ikke bare i litteraturen. Filmbrødrene Kaurismäkis noe eksentriske form for folkelivsskildringer har i mange år allerede vært spydspisser for en slik trend - som til tross for sin tilsynelatende særhet har fått et voldsomt internasjonalt gjennombrudd. Kanskje fordi man nettopp i det sære gjenkjenner ekte originalitet.

Uansett er det i dag en tidstypisk tendens til at unge finske forfattere på en stadig mer selvfølgelig måte orienterer seg mot andre medier, ikke minst filmen. En tendens vi merker godt også her i landet, hvor unge forfattere som Jonny Halberg, Thure Erik Lund og Beate Grimsrud har et nært og inngående kjennskap til filmmediet. Enkelte finske observatører mener dette er en utvikling som kan skade den «seriøse» litteraturen. Vi risikerer å havne i en situasjon der det er teknisk kunnen snarere enn kunstnerisk originalitet som først og fremst etterspørres, advarer de skeptiske røster. Det hører også med til bildet at finnene for øyeblikket opplever noe av en debutantflom. Opp imot 50 (!) debutanter regner man med bidrar til å tynne ut de finske skogene hvert eneste år. Ikke rart noen snakker om en valpesjuke i finsk litteratur.

Finskspråklig litteratur har brukt mye energi på å frigjøre seg fra den tradisjonelle realismens tunge arv. Hvor viktig dette oppgjøret med den nasjonsbyggende epikken egentlig er, ble klart illustrert under utdelingen av den store Finlandiaprisen nylig. Det var den eksperimenterende kvinnelige romandebutanten Johanna Sinisalo som stakk av med prisen for sin fragmentariske og science fiction-inspirerte bok, som oversatt til svensk bærer tittelen «Innan solnedgången kan man inte», og hun vant foran flere etablerte mannlige forfattere. I sin takketale passet hun på å få sagt ifra om følgende: «Kanoniseringen av realismen har i Finland gått så langt at all avvikende litteratur defineres utfra den. Det som ikke er realisme, er automatisk såkalt sjangerlitteratur. For eksempel har termene «science fiction» og «fantasy» måttet tåle en enorm mengde fordommer og generaliseringer. Imidlertid stiller god science fiction spørsmål ved menneskets måte å framstille verden på, og fører en meget relevant dialog med den aktuelle virkeligheten.» Kunne prisvinneren fastslå - til høflig applaus fra det finske litterære establishment.

En annen av de mest feirede yngre finske forfattere akkurat nå, er Kjell Westö. Han er en av årets finske kandidater til Nordisk Råds litteraturpris, og nominert for sin omfangsrike roman «Vådan av att vara Skrake». En blanding av flerleddet slektsroman - der den finske borgerkrigen danner et viktig bakteppe - og en mer moderne oppvekstskildring fra Helsinkis forsteder på 1960- og 70-tallet. Det siste temaet er for øvrig noe Westö har til felles med sin jevnaldrende forfatterkollega Monika Fagerholm, som også har skaffet seg en leserkrets i Norge. Kjell Westö blir ansett for å være en av de viktigste forvaltere av den tradisjonelle, episke romankunsten i Finland. Ifølge litteraturviteren Maria Antas tar boka opp i seg alle de tradisjonelle temaene som hører en utviklingsroman til: Konfliktene og brytningene mellom klasser og landsdeler er ett av disse nøkkeltemaene. Den tradisjonelle maskulinitetens malplasserthet og tilkortkommenhet i det moderne samfunn et annet. Individets (les: mannens) forsøk på å frigjøre seg fra sin egen bakgrunn, skaffe seg bæredyktige vinger, et tredje.

Og det er en tydelig tendens, fikk jeg høre fra flere finske litteraturvitere, til at det nå er finlandssvenskene som ser ut til å være mest nostalgiske med hensyn til sin egen historie. Det er åpenbart de som for øyeblikket har størst behov for å fastholde historien, i en slags selvbekreftende form for tilbakeskuing. Om det er utslag av en språklig minoritetsgruppes naturlige selvforsvarsstrategi, en følelse av uavvendelig tap eller snarere en forbigående trend, var det imidlertid ingen som våget gi noe sikkert svar på.

Skal man finne litterære uttrykk for den legendariske finske melankolien i år 2000, er det altså ikke blant de «ekte» finnene man skal lete, men blant deres finlandssvenske landsmenn. Slik blir det lett å konkludere hvis man for eksempel sitter med sin lunsj i Kiasmas lekre kafé, og blir enig med seg selv og sidemannen om at Mannerheimstatuen rett utenfor vinduet utvilsomt gjør seg mye bedre nå når den har fått et slikt utfordrende naboskap å speile seg i.

Akkurat da er det et nokså absurd skuespill utfolder seg ved den samme statuen. Fire- fem skinheads marsjerer bestemt - om ikke akkurat i hanemarsj - fram til statuens fot, snur seg glisende med front mot en fullsatt kafé, hever høyrehånda til nazihilsen og lar seg triumferende fotografere av en medbrakt fan.

At den kulturelle og arkitektoniske idyllen med ett er ødelagt, sier seg selv. Noe særlig triveligere blir det heller ikke da de stolte krigsmenn etterpå finner det for godt å trekke innendørs, og etablere en slags basecamp mellom høflig unnvikende kafégjester.

Slik blir kulturelt mangfold effektivt ødelagt av menneskelig enfold. Og du innser at mot den kompakte dumskap hjelper det verken med formeksperimenter, science fiction eller tradisjonelle, realistiske virkemidler. Selv ikke i Finland.