Finstads politiblikk

«Kriminalitetsetterretning er et sporskifte i politiarbeid som kommer til å få like stor effekt som oppfinnelsen av politibilen eller oppdagelsen av de unike fingeravtrykk...»

Lørdag den 11. november gjør Oslo-politiet nok et av sine dramatiske utfall mot Blitz-huset. Denne gangen for å pågripe to palestinere politiet mente hadde kastet sten mot den israelske ambassade. Riktignok hadde en rekke av oss kommunegrå, endog mer svinefargede demonstranter også kastet sten og malingsbomber mot ambassaden. Politiet prioriterte kanskje Israels fiendebilder fremfor egne og ville registrere den palestinske terror, men mer sannsynlig er det vel at vi gammelblitzere har rykket ned på rankingen av hatobjekter i en tid hvor kriminalitetsforestillingene handler om hudfarve og etniske gjenger. «Gamle kjenninger» har blitt avløst av det politiet med platt og megetsigende «ironi» kaller «våre nye landsmenn».

Professor ved institutt for kriminologi Liv Finstad har nylig utgitt boken «Politiblikket». Dette er en bredt anlagt empirisk undersøkelse av Ordenspolitiet i Oslo, der Finstad har drevet feltarbeid på hverdagen for politiet gjennom å delta i 600 timers bilpatruljering, gjennomført 35 dybdeintervjuer og ellers hatt en bred kontakt med politiets utdanning og arbeide.

Bokens tittel, «Politiblikket», sammenfatter Finstads beskrivelse av hvordan ordenspolitiets daglige gjøremål struktureres av politiets mistanke- og lovbruddsblikk, konsentrert i politimetoden «stopp og sjekk» når de ikke har noe bedre å gjøre. Ordkonstruksjonen «politiblikket» er besnærende i de assosiasjoner en får til Oppdageren - det skarpe og sannhetssøkende detektivøye - men jeg mener begrepet «politiblikket» også er et av bokens største problemer.

I noen av Finstads beskrivelser av blikket blir det flakkende og ufarlig, mens i andre deler av boken er blikket glitrende. Særlig er Finstads bok på sitt beste i beskrivelsen av dem som er blikkfang for politiet. Politiblikket er den daglige spotting av «slask» (som det heter på politinorsk) og «gamle kjenninger» som til enhver tid kan mistenkes for å ha noe ulovlig på gang. Det er ikke bare en måte å fokusere og lese omgivelsene på, men beskrives som en helhetlig tenkemåte. Har «slaskene» ikke gjort noe galt, kommer de helt sikkert til å gjøre det, mens overfor skikkelige folks forseelser i trafikken kan politiblikket være langt mer overbærende.

Ifølge Finstads forskning kommer nesten halvparten av all politiinngripen med utgangspunkt i dette særlige mistankeblikket, mens resten består av publikumsbestillinger og oppdrag. Finstad er svært ordrik og detaljert i sine beskrivelser av politiblikket fra empirien, slik at denne leserens overblikk mange ganger glipper. Det er muligens min svakhet for store, tydelige ord som gjorde at jeg ikke forsto begrepet «Politiblikket» før på side 126. Inntil da leste jeg hele veien med stigende ubehag overfor et banaliserende og nærmest unnskyldende begrepsapparat i boken. Men så forløses det: «Politimidlene er klasseskjeve, men ordenstjeneste er i seg selv en klasseskjev virksomhet. Politiblikkets opprinnelsessted er derfor med på å definere hvilke lovbrudd og lovbrytere som er betydningsfulle i ordenstjenestens univers.» Marxisten i meg har fått sitt kjøttbein, og jeg smiler i flere sider fremover.

Finstad er på disse utvalgte, kritiske sider rundt s. 126 befriende krystallklar: «Når stopp og sjekk av gatefolket produserer mer registrert kriminalitet og enda færre handlingsalternativer for de gjennomkontrollerte, risikerer politiets innsats å reprodusere en klasse av utstøtte kriminelle. Dette er politiblikkets innebygde problem.» (s. 125) Men så forsvinner de fleste konklusjoner inn i dagligdagen igjen, og den gjentar seg side etter side. Livet, og ikke minst arbeidslivet, er gjerne en lang rekke av gjentakelser, enten du er snut eller slask, men det gjør seg ikke så bra i en bok. «Politiblikket» kunne derfor trengt litt redigering.

Liv Finstad skal ha ære for å være skarp mot politiforfølgelsen av samfunnets mest utstøtte og nedkjørte mennesker, men jeg kunne ha ønsket at også den særegne Uropatruljen innenfor Narkotikapolitiet i Oslo hadde vært en del av bokens tema, fordi de omtrent utgjør en helt selektiv politistat mot de mest utstøtte. Men igjen, det er ordenspolitiets hverdag boken handler om.

Det kan godt være at det er meg som er en særlig fordomsfull leser innen polititemaet, men jeg får likevel mens jeg leser, følelsen av at hvor du sitter i politibilen påvirker hvor du står.

Jeg har aldri sittet frivillig i baksetet på en politibil, og derfor blir mine opplevelser så forskjellig farvet fra Finstads forskning. Jeg hisser meg så voldsomt opp over den apologetiske språkbruken i deler av boken at jeg knapt ser gullkorn for bare hyggebeskrivelser fra bilen. Det er fint at de har det bra på jobben, men jeg skal hilse og si at politibilenes bakseter ikke alltid er så trivelige for gamle og nye kjenninger som for en passasjer. Denne anstøtssten gjelder særlig bokens desidert svakeste del: drøftingen av politivold.

Min innledende og svært subjektive fortelling om den organiserte politivold for å få pågrepet to palestinere fremfor et tredvetalls stenkastende nordmenn har ingen gjenklang i Finstads bok, fordi hun har avgrenset seg til en hverdag i ordenspolitiet som forunderlig nok ikke inneholder deres massetjeneste ved demonstrasjoner og andre folkeansamlinger. Jeg kan akseptere alle hennes andre avgrensninger av bokens tema, men denne er helt ubegripelig.

I politivoldsforskningen kan jeg langt på vei følge Finstad i hennes kritikk av Anders Bratholms ensidige fokus på et påstått beskyttende kameraderi i politiet som hindrer avsløring av politivold, men når hverken massetjenesten, den militariserte beredskapstroppen eller den ustyrlige uropatruljen er med i Finstads analyse, mener jeg Finstad har avskåret seg fra en analyse av en stor del av politivoldsproblemet på gateplan.

Særlig i Oslo har det de 25 siste årene vært en dramatisk militarisering av massetjenesten og en påfølgende opptrapping i politiets organiserte voldsbruk mot både utstøtte grupper og uartige demonstranter. Voldsbruken mot oss er ikke opp til graden av brutalitet og tøylesløshet hos den enkelte tjenestemann, slik vi finner det i det vi kan kalle «tradisjonell politivold», men en organisert politivoldsbruk i massetjenesten.

Gjennom en omorganisering av Oslo politidistrikt for et par år siden ble det opprettet en egen kriminalitetsetterretningsavdeling med 100 ansatte. Disse skal ikke drive vanlig reaktiv etterforskning - en reaksjon på en handling - men proaktive undersøkelser og analyser på forhånd av lovbrudd. Kriminalitetsetterretning er et sporskifte i politiarbeid som kommer til å få like stor effekt som oppfinnelsen av politibilen eller oppdagelsen av de unike fingeravtrykk vi alle er merket med fra naturens side. Et skifte fra det reaktive der inspektør Snusen, eller i det minste konstablene Kling og Klang på sporet, rykker ut etter en anmeldelse, over til et proaktivt etterretningsperspektiv der informasjonsinnsamling på forhånd av en oppdaget forbrytelse antas å kunne forhindre kriminalitet.

Kriminalitetsetterretningen kommer lett til å bli en evig selvoppfyllende profeti, fordi politietterretningens kontroll vil gjøre situasjonen så vanskelig for de utsatte at de vil ha få utveier i livet utenom kriminalitet. Lund-kommisjonen viste med all tydelighet hva Overvåkingspolitiets etterretning har betydd av svartelisting og menneskelige tragedier de siste femti år. Myndighetenes svar på dette er altså å innføre de samme skitne politimetoder mot all kriminalitet.

Dette paradigmeskifte i politiarbeidet preger allerede dagens prioriteringer. Kriminalpolitikken og journalistikkens gjengfokus har allerede gjort at politiblikket og mer håndfaste begrep rettes inn mot ungdommer med mørk hudfarve, taggere, A-gjengen, B-gjengen og jeg-vet-ikke-hva-gjengen. Denne nitide registrering og overvåking av gjengmistenkte blikkfang preger politiets arbeide, men ikke Finstads bok. Fokuset på politiblikket blir én nyttig innfallsvinkel, men jeg savner i boken at dette analyseres sammen med andre synsvinkler og utviklingstrekk.