Finstemt fanfare

Lars Tiller gikk bort på førvinteren i 1994, og med sommeren vekkes minnet om maleren gjennom en velkomponert utstilling i Galleri K i Oslo. Enda bedre ville erindringsbildet blitt dersom Museet for samtidskunst - som burde ha satt en slik markering på sitt eget program - hadde lånt ut et par av sine magasinerte arbeider, som blant annet teller det mesterlige «Blå utsikt» fra 1966. Lars Tiller minneutstillingGalleri KOslo

Tiller ble ofte omtalt med kollektive etiketter som «trøndermaler» og «medlem av Gruppe 5», men blant kolleger - og det gjelder ikke minst de yngre - nøt hans egenartete kunst en sjelden respekt. Ove Stokstad improviserte over koloristens blåtoner i en grafisk hommage, Håkon Gullvåg malte ham sin hyllest til hest og Are Andreassen/Kurt Edvin Hansen hjalp den sykdomsmerkete maleren med å forløse sine seinere billedsyner som silketrykk. Tilsvarende takknemlig uttrykker mange av de arkitekter seg som opplevde hans inspirerende undervisning på Institutt for form og farve på NTH i Trondheim.

Ingen dogmatiker

Det fins - som Øivind Storm Bjerke skriver i katalogen - «en ubøyelig konsekvens som gjennomstrømmer hans kunstnerskap», men «firkantmaleren» (som han ble spottende kalt av skribenter som aldri så ut over A4-formatet) var ingen hard dogmatiker. Tiller underla seg riktignok en streng formal disiplin fra lærere som Jean Heiberg og Fernand Léger, og det var dels for å opparbeide et bevisst forhold til det han så som maleriets basiselementer - og motvekt til det raffinerte spillet på ytre tekniske effekter. I Légers eksempel framhevet han først og fremst den sosiale dimensjonen og framtidsoptimismen, mens den franske læreren fornemmet ei framtid for Tiller og ga ham en strålende sluttattest.

Han skulle hylle begge sine lærere med to variasjoner over tittelen «Invitasjon til reise», som er hentet fra Baudelaires dikt med samme navn. Léger-varianten henger nå på «Fokus 1950» i Museet for samtidskunst, hvor man ser hvor forskjellig Tiller og vennen Oddvar Alstad tok opp tråden fra den franske kubisten. Mens Alstads proletariske troika symboliserer arbeidersolidaritetens styrke, er det modernistens dikterord om skjønnhetsdrømmens «luxe, calme et volupté» som nærer venstresosialisten Tillers harmoniske visjon. Mannen med fantasiens fugl var kanskje hans eget alter ego, og på sitt selvportrett i penn bærer han samme fransk-stripete sjømannsgenser som malerifiguren.

Stillas - stabbur

Båten fra maleriet går også igjen som poetisk element, når den glir inn fra venstre - og blir billedmessig bevegelig med skyene - på kulltegningen «Landskap» fra 1950. Fartøyet fins 16 år seinere forankret som geometrisert form på maleriet «Ved broen», hvor det også er et vakkert visuelt ekko av Légers konstruksjoner i den abstraherte strukturen. Dette var for øvrig i tråd med Tillers polemiske utsagn ut fra den hjemlige kunstsituasjonen på tidlig 50-tall: «Er det nå helt sikkert at et gammel stabbur eller en nedlagt mølle er vakrere, at det gir en større estetisk glede å se på en forfallen utløe eller interiøret av et avleggs, tungvint landsens kjøkken enn å se på et bygningsstillas eller en teknisk konstruksjon?»

Dermed får også minneutstillingen adresse til mønstringen «Telemarks typologier» i Kunstnernes Hus nylig. At Tillers håndtering av det maleriske stoffet minst var på høyde med de samtidige «tunmalerne», framgår mer enn tydelig av «Brunt kvadrat» med referanser til kubismens koloritt - og typisk tilskudd av sand i malingen. Likevel lå koloristen Tillers fineste klangregister i det blå, og det lille «Blått rom med rødt» viser også hvor uttrykksmessig avgjørende hans bevisst varierte penselhåndtering slo ut på de romskapende fargefeltene. De er ikke bare satt i samspill etter geometriske komposisjonsregler innenfor billedflaten, men åpner seg også som meditative soner mot en resonansbunn i den virkelige verden. Lars Tiller trengte ikke signalsterke farger for å nå ut, og derfor kan vi midt i mai oppleve hans «Fanfare» fra 1963 i dempet rødt, grånyanser og variert hvitt. Et minne å ta med seg.