Finstemt lengsel

Hva er det som driver kunstneren? Hva er det som bærer oppe trangen til å skape? Og kan skapertrangen innebære en fornekting av det virkelige livet, av sanselighet, vennskap og glede?

67 år gammel traff den berømte østerrikske komponisten og organisten Anton Bruckner den svært mye yngre Ida Buhz, som da var værelsespike på et hotell i Berlin. Hun fridde til ham, han elsket henne kanskje, men våget ikke å gripe den sjansen til liv som bød seg. Idet Odd Klippenvågs roman «Bruckner - en lengsel» tar til, i året 1896, ligger komponisten og venter på døden. Ida Buhz, som er blitt nonne, sitter hos ham. De oppsummerer, uten bitterhet, men med atskillig smerte, sine liv. Gjennom hennes nærvær, hennes innlevelse og hennes innsiktsfulle spørsmål får vi hans liv under huden.

Dommedag

Hun blir hans medium, men ikke bare det. Klippenvåg gir oss også av hennes liv, lar oss ta del i hennes valg og hennes lengsler, lengsler som først og fremst knytter an til han som skal dø. Denne anmelderen er ikke innsiktsfull nok til å vite om Ida Buhz har eksistert.

Men Anton Bruckner er en av 1800-tallets store komponister, og det bildet Klippenvåg tegner av ham, ligger nær opp til den biografiske visdom: Hans sterke katolske overbevisning, hans ydmykhet, hans manglende tro på egen begavelse, hans beundring for sterkere personligheter enn han selv - for eksempel Wagner - alt har Klippenvåg maktet å få med seg i denne omfangsmessig sett lille romanen. Han presser ikke stoffet sitt, briljerer ikke med opplysninger som ut fra sammenhengen virker irrelevante, alt faller naturlig på plass, dels ved hjelp av samtalen mellom de to som aldri fikk hverandre, dels ved en indre monolog der forfatteren lar Bruckner holde en slags dommedag over seg selv.

Ærlig

Slik blir dette en roman om kunstneren, men også om kunsten, om smerten ved å skape, om redselen for avvisning, om den stadige usikkerheten på egne evner og eget kall. Bruckners produksjon er ikke omfangsrik, dette skyldes nettopp den manglende selvtryggheten som Klippenvåg så overbevisende gir til beste. Anton Bruckner var en landsens gutt fra beskjedne kår. I all sin kunstneriske storhet bar han med seg av oppkomlingens hudløshet, den manglende tryggheten kunne utarte til smålighet, skal vi tro Klippenvåg - og det tror jeg vi skal. Det er altså ingen stor og helstøpt helteskikkelse Klippenvåg gir oss. Men også i det lille blir Anton Bruckner stor fordi hele hans personlighet, hele hans liv, var båret oppe av det brennende ønsket om å skape.

«Bruckner - en lengsel» er ingen biografi, og pretenderer ikke å være det. Men ut fra kjente biografiske fakta har Klippenvåg laget en finstemt, ærlig og samtidig respektfull fiksjon. Romanen føyer seg vakkert inn i et sobert forfatterskap.