Finstemt spill

«Til Mai» på Det Norske Teatret er så langt unna TV-såpens heseblesende tomhet og hektiske ingenting som det går an å komme. Forsiktig og finstemt, nesten litt nølende, åpnes en dør til fire generasjoner kvinner, til en verden av myter og lengsler og svik og barndom. Alt det som har farget oss og gjort oss til den vi er.

Stykkets forfatter, irske Marina Carr, er prisbelønt og født i 1964. Hun tilhører generasjonen av nynaturalistiske britiske dramatikere. Og er samtidig uvegerlig irsk.

Ser tilbake

For den grønne øyas åser og sjøer henger som blikkfang rett utenfor stuevinduet (scenografi Helge Hoff Monsen). Skrøner, overtro og sagn gir resonans til dagen i dag. Tradisjonens og slektas finmaskede nett spinnes fra mor til datter og til hennes datter igjen, og skaper denne følelsen av skjebne og tilhørighet som er så spesifikk irsk. «Til Mai» minner ikke så lite om en annen ires, Brian Friel, nostalgiske «Sensommerdansen». Den gikk på Det Norske for et par år siden.

Også i «Til Mai» er det et ungt menneske som ser tilbake. Den unge Millie (Ingunn Øyen) minnes somrene og høsten rundt 1980 i det nye huset ved Uglesjøen med mora Mai, moras to søstre og to tanter og den opiumsrøykende og alkoholiserte bestemora Fraochlàn (Elsa Lystad). Og hun husker faren, Robert (Øyvin Berven), den utro og uansvarlige, den mislykkede komponisten: selve mannen. «Til Mai» er et dedisert stykke. Til en avdød mor. Men også til kvinnen i all hennes styrke, svakhet, feighet og - kanskje helt unødvendige? - tro på den ene mannen.

Kammertone

Sju kvinner og en mann spiller varsomt som i et kammerspill på Scene 2. Det er sjelden ro rundt ordene, skikkelsene og stemningene. Som om de malte med florlett pensel på en skjør vase tegner de karakterene, nyansert og detaljert. Elisabeth Sand med en stille dybde og et aldri sviktende håp i sin forsmådde Mai. Nina Woxholtt rastløs og resignert som hennes søster Beck, Unn Vibeke Hol som den andre søstera Connie, og Jorunn Kjellsby og Britt Langlie som de tilkneppede, katolske og muntert avleverte tantene Julie og Agnes.

Dette er ikke skjellsettende dramatikk. Det er en stille stemme som forteller om et liv, om åtte skjebner og sammenhengen mellom dem. Av og til blir det sågar vel ordrikt, og det er partier i Aksel-Otto Bulls gjennomført naturalistiske regi som er altfor dvelende og temperamentsløse. Men lavmæltheten gir deg tid til å lytte. Tempoet tid til å stoppe opp. Og varmen tid til å tenke etter.