Finurlig fra Matias Faldbakken

Mye morsommere lesning enn vanlige katalogtekster.

BOK: Matias Faldbakken har oppnådd mye av sin spesielle posisjon ved å bevege seg uanstrengt mellom bøkenes verden og kunstscenen. Det kunne man også lese seg til på årets Venezia-biennale, hvor gratiseksemplarene av hans «Black Screen Book» ga mer enn vanlig katalog-suffli til kinosekvensen på den enkle videoinstallasjonen.

Dermed fikk det dadaistisk influerte spillet med spesifikke kunsthistoriske tradisjoner - det monokrome maleri fra Malevitsj via Ad Reinhardt til Allan McCollum - et perspektiv som åpnet seg mot å problematisere anarkisme, vold og klassisk utopi.

To av Venezia-tekstene,«Om negasjon - en samtale med Seymore Snuff» og «Om vold - en samtale med Hans Erik Johansen», er oversatt til norsk i Faldbakkens nye bok «Snort stories».

Faldbakken hevdet i et intervju her i avisa at disse og de andre intervjuene har et dokumentarisk utgangspunkt. Men dette er bare begynnelsen på en faktafylt - og fiktiv - fortsettelse som er mer enn vanlig leseverdige. Faldbakkens idérike og lystfylte overskudd på verbalplanet danner en talende kontrast til de nødtørftige virkemidler han ofte anvender som billedkunstner. Men her veksler jo strategiene med mediene og den offentlighet de henvender seg til.

Ta bare artikkelen «En hypnagog visjon av kunstneren som byråkrat», som ble skrevet for den danske avisa Information i fjor. Her formår Faldbakken både å avskrive kunstnerens klassiske provokatør-rolle og tegne et riss av dagens «byråkratkunstner» i ferd med å sample sosiopolitiske analyser fra Google. Heldigvis slår også en dose selvironi gjennom hans velformulerte hallusinasjon. Den er nok like simulert som det påståtte inntaket av en «kvarting» snortet heroin før skrivingen.

Faldbakken henviser saklig til sine referanser i slutten av boka, og trolig fins de fleste av dem.

Historien om Jan Kjærstads ukjente trilogi er derimot rent oppspinn, og det samme gjelder den overdådige fortellingen «Black Raku». Riktignok er hans mor keramiker, og en sikker informasjonskilde når det gjelder den japanske teknikken. Men den billedsterke beretningen om Black Metal-bandet Eldsinns konsert i rakuens hjemby, Kyoto, overskrider også harselasen med den «transnasjonale» kulturforbrødringen.

Faldbakken skriver til tider så godt, at det gir enda mindre grunn til å avskrive hans kunstnerskap.