Finurlig østtysk oppbruddstid

Et raffinert flettverk av skjebner blir gode nærbilder av det nye Øst-Tyskland.

Leseren reiser med skylapper til den fiktive østtyske byen Altenburg i årene like etter sammenslåingen. Gjennom 29 korte fortellinger, ekstremt fokusert på hverdagslige detaljer, får vi innblikk i en tid preget av omveltning og uro.

I Ingo Schulzes univers foregår dramatikken utenfor bildet. De formende begivenhetene i hovedpersonenes liv kommer til oss i små glimt, i en bisetning ved sengekanten, gjennom en samtale mellom pårørende på et legekontor. Hele tida ligger det noe tett ved som vi bare aner konturene av.

Balzac i miniatyr

«Simple storys» er «La Comédie Humaine» i miniatyr. Som en Balzac fletter Schulze personene i hverandre. Den enøyde Zevs er statist i herr og fru Meureres busstur til Italia. Seinere følger vi ham når han får sting i brystet på karpejakt. I mellomtida har vi gjennom øynene på to frekke journalister sett hverdagen til kona Marianne og så vidt lært noe om hennes hemmeligheter.

Schulze pirrer vår evne til å sette sammen fragmenter. Vi inviteres inn i mosaikken og må selv finne bitene som mangler. Høflig nok er boka utstyrt med en detaljert innholdsfortegnelse, slik at vi lettere finner fram i labyrinten. Men også fortegnelsen skjuler mysterier.

«Simple storys» er nøktern og usentimental, men ikke uten humor og groteske nærbilder.

Som det av forfatteren Enrico som vil brekke beinet for å få trygd, men som ender opp med å brekke noe langt alvorligere.

Geografisk underklasse

Eller Jenny og Martin i den siste fortellingen som, for å tjene til livets opphold, må ikle seg dykkerdrakter og vandre rundt i Berlin mens de spør etter veien til Nordsjøen. Sammen med bokas øvrige persongalleri er de representanter for en nyfødt geografisk underklasse, i ferd med å oppdage og tilpasse seg sin nye livssituasjon.