Finurlig

Finurlig, enkelt og autentisk om fattigdom, arbeiderklassestolthet og ungpikedrømmer i de harde trettiåra.

BOK: Husmoren og postekspeditøren Elsie Johansson (1931) var nærmere førti da hun debuterte. Med sin arbeiderklassebakgrunn fra Uppland ble hun prisbelønt for trilogien om Nancy Victoria, som nettopp omhandler arbeiderklassen i de harde trettiåra.

«Glassfuglene» er første bind, der fortelleren er tenåringsjenta Nancy. En bebrillet og leseglad «grå mus», med et sterkt forhold til sin hardt arbeidende, oppfinnsomme og tannløse mor, og til sin vakre storesøster som bor i Stockholm og sender strålende brev og penger, mens både Nancy og moren aner at sannheten ikke er så strålende.

Først og fremst er dette en miljøskildring om trangboddhet, kulde, halvsure klær, pottedunst, intime lyder, matmangel og pengemangel. Samtidig et «ungpikeportrett» om uskylden som går tapt og kjærligheten som ikke er som i ukebladene, men aller helst om å beskytte seg og familien mot sladder, skam og synlig fattigdom.

Nyansert

Den Elstad-aktige problematikken til tross, Johansson unngår store dramaer, sentimentale scener og spekulativ problematikk. Portrettene er nyanserte og tidsfortellende, som tannløse Olivia som trøster mennene som ikke får «sitt», eller den halte og latterliggjorte faren med arbeiderens intense hat til bondestanden, men som likevel kan «prale og skvadronere i det vide og det brede». Nettopp (det veloversatte) språket forsterker autentisiteten i denne boka, med den enkle, nesten muntlige, stilen, der Johansson springer i tid, forfølger temaer, henter seg tilbake.

Språkløshet

Samtidig er det mye humor her, som skildringen av de bedehusfrelstes kjødelige ekstase etter å ha blitt omvendt. Også her det finurlige språket og de naive bildene; som når Nancy snakker med Gud, men har problemer med Jesus som «måtte smigres og føltes bedehusklebrig, (...) han var et åk og en overanstrengelse». Aller mest inntrykk gjør språkløsheten; alt som ikke sies, som det ikke finnes ord på, eller som de ikke er opplært til å formulere. Spesielt i forholdet mellom Nancy og moren, som begge «vet» om Dora og vet at den andre vet, men der de hjelpeløst beskytter hverandre og seg selv.