Foto: Siv Johanne Seglem/Dagbladet
Foto: Siv Johanne Seglem/DagbladetVis mer

Fiolinspillende matematiker byr opp til dans

Oslo-diskoens attpåklatt går fra sofaliv til dansegulv.

|||ALBUM: Den fiolinspillende matematikeren og DJ-en Joachim «Diskjokke» Dyrdahl — kan vi kalle han Oslodiscoens attpåklatt? — debuterte med strålende «Staying In» i 2007. En melodisk, varm og morsom elektronika-plate som jeg fortsatt tar fram titt og ofte.

Oppfølgeren «En fin tid» er blitt ganske annerledes. Fortsatt får vi langstrakte, elektroniske komposisjoner fulle av boblende synther og med en salgs lodden progrock-følelse i bunn.

Likevel er de mest innsmigrende overraskelsesmomentene fra debuten borte.

Dette er rett og slett blitt en rensvasket, minimalistisk og ganske stram technoplate.

Nyanser av gråttNoen vil kanskje si «En fin tid» låter mer fokusert og kompromissløst enn forgjengeren. Andre kan finne på å kalle den noe grå — i alle fall satt opp mot eventyrlystne «Staying In».

Men som vi vet er grå også en farge med flere nyanser.

Og etter to noe retningsløse og forutsigbare åpningsspor kommer forløsningen i form av pumpende og rave-aktige «Big Flash». Her kjenner man formelig den sitrende, forventningsfulle spenningen i randsonen av dansegulvet sånn omtrent klokken 01.30.

Høy kvalitet«The Bund» er et annet høydepunkt. Trenger man igjennom den seige overflaten, finner man flere lag med melodier, en rekke detaljer og stemninger, før vi de siste femten sekundene får en slags «belønning» i form av et kryptisk vokalsampel. Appetittvekkende. Man vil umiddelbart høre stykket igjen.

Det er altså ingen tvil om at Dyrdahls komposisjoner holder høy kvalitet — han viser tydelig sin musikalitet og sans for detaljer og oppbygning.

«En fin tid» vil derfor vokse på deg, og albumet lover dessuten godt for fremtidige Diskjokke-konserter. Til hjemmebruk vil nok undertegnete likevel fortsatt sverge til «Staying In» eller Dyrdahls fargesprakende remiksplate «Discolated» fra i fjor.

Fiolinspillende matematiker byr opp til dans