Foreldre er lei av å være «perfekte» foreldre, og gjør «opprør». I det siste har det vært flere kronikker i media, og det skrives bøker om hvordan senke ambisjonene, hvordan overleve som foreldre. Når det gjelder kosthold, legger mange seg i den andre ytterkanten som er full av gojibær og matpakker med bokstavgrønnsaker.

Jeg er fullstendig klar over at jeg, med å uttale meg, står i fare for å bli plassert i kategorien kostholdstyrann som «bombarderer» folk med råd. Men jeg er glad for at mødrene og bloggerne som mener ferdigpizza foran TV-skjermen er gode greier, får spalteplass. At de får rope ut sin frustrasjon, skrive bøker om urimelige forventninger og på den måten får helle bensin på debatten om hva som er god mat for barna. Det trenger vi, for kvaliteten på maten norske barn spiser er faktisk altfor dårlig.

Jeg har aldri brydd meg om verken slanking eller kroppshysteri, jeg har aldri telt kalorier og næringsstoffer. Jeg har aldri dekorert cupcakes eller hatt tid til å pynte matpakkeskivene til barna mine. Derimot har jeg et brennende engasjement for at barn skal få god, naturlig og levende mat som gir dem gode smaksopplevelser og god helse. Jeg er opptatt av at industrien ikke skal tjene fett på at barna våre spiser seg syke, at foreldre skal kjenne mestring på at de selv kan lage mat til barna sine. Jeg er opptatt av å snakke om råvarer i stedet for næringsstoffer, at folk skal få kunnskap om hva som er god mat og hvordan store aktører innen matindustrien behandler og produserer matproduktene som selges i butikken. Jeg er opptatt av forbrukermakt og jeg er opptatt av miljø og bærekraft. Alt dette vil jeg kjempe for så lenge jeg lever, selv om jeg risikerer å bli beskyldt for å moralisere og plage folk med dårlig samvittighet.