Fire etasjer med horer

Vi har kanskje mer seriøs business på gang i utlandet nå enn da vi var sjøfolk. Men enkelte ting forandrer seg ikke.

SEXMARKED: Fædrelandsvennen hadde i sommer en avsløring som tilsynelatende gikk riksmediene hus forbi, om sexmarkedet «Sørlandssenteret» i Singapore. Illustrasjonsfoto: AFP PHOTO
SEXMARKED: Fædrelandsvennen hadde i sommer en avsløring som tilsynelatende gikk riksmediene hus forbi, om sexmarkedet «Sørlandssenteret» i Singapore. Illustrasjonsfoto: AFP PHOTOVis mer
Kommentar

På brygga i Skjærhalden i Østfold står det en statue med et velkjent motiv: førstereisgutten. Med skipssekk over skuldra, og frykt i blikket. Dette er en del av vår kultur som er forsvunnet, som mange med jevne mellomrom beklager seg over. Det kan det være gode grunner til. Å dra på sjøen var en god mulighet for ungdom uten andre umiddelbare framtidsplaner. En forfatter som Jon Michelet har forsynt seg rikt av denne delen av norsk historie, og slipper i disse dager andre bind i sin bejublede romanfortelling om norske krigsseilere, «En sjøens helt».

At dette nå ligger bak oss, får oss til å tenke at hele levemåten - også de pikante delene av det, tilhører fortida. At norske menn på jobb på sjøen i utlandet, med horehus og fyll, er et avsluttet kapittel i historien om Norge. Vel, det stemmer nok ikke helt.

Det er selvsagt ingen nyhet at nordmenn på reise i utlandet kjøper sex. Selv om det er forbudt. Deler av turiststrømmen til land som Thailand, er for mange forbundet med sexturisme. Men at norske forretningsreisende kan se ut til å ha videreført deler av vår gamle sjømannskultur, er litt mer overraskende.

Fædrelandsvennen hadde i sommer en avsløring som tilsynelatende gikk riksmediene hus forbi. Sørlandet er tett med maritim virksomhet, der mange ansatte pendler til Singapore - som er blitt et senter for verdens offshorenæring. Det var likevel et litt annet type senter som hadde vekket nysgjerrigheten til avisas journalister. De fikk høre at det største ulovlige sexmarkedet i Singapore i mange år hadde gått under kallenavnet «Sørlandssenteret». Avisa dro for å finne ut mer om navnebroren til Agder-fylkenes største kjøpesenter.

Her er saken til Fædrelandsvennen (bak betalingsmur).

Det de fant var faktisk et kjøpesenter. Litt slitent, som på dagtid fungerer som et vanlig kjøpesenter der du kan kjøpe elektronikk og briller, blant plakatene med nakne damer. På kveldstid åpner barene, og stedet blir til «The four floors of whores», som det kalles blant de lokale. «Sørlandssenteret», blant tilreisende sørlendinger. Utenfor hang det reklameskilt om en gruppe nyankomne rumenske jenter.

Journalistene var der fire kvelder, og det krydde av nordmenn. Folk i offshorebransjen på pendlerreise, og langtidsboende. En kilde fra bransjen forteller avisa at han møtte en leder fra et stort, norsk oljefirma utenfor «Sørlandssenteret», med en prostituert på vei inn i en taxi. Inntrykket reporterne fikk, var at dette stedet er helt alminneliggjort blant nordmennene.

Det er vice versa: Ei prostituert fra Myanmar spør Fevennens journalist om han er fra Kristiansand eller Mandal.

«Ikke skriv om dette da.(...) Det ser useriøst ut. Folk hjemme kan jo tro vi bare henger på «Sørlandssenteret» når vi er her nede. Vi driver med mye seriøst arbeid her nede, og har viktige kontrakter på gang», sier en nordmann i reportasjen.

Ja, vi har kanskje mer seriøs business på gang i utlandet nå enn da vi var sjøfolk. Men noen ting forandrer seg ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.