Fire ganger Beckett

Stilren Beckett med etterklang av svunnen storhet.

Tom Tellefsen, sentral i legendariske «Beckett-gjengen» på 70- og 80-tallet, har nå fått samlet en ny gjeng mennesker rundt seg i prøvesalen på Det Norske. Sammen har de skapt «Pust og fem», enakterne «Teater 1», «Steg», «Spel utan ord II» og «Siste bandet» (Krapps siste spole).

Ensomt

Becketts enkle og umulige verden holder fram mennesket i den store ensomheten mellom fødsel og død, ytterpunktene hvor det virkelig skjer forvandling, i motsetning til tida imellom, preget som den er av absurde ritualer og metafysisk angst.

De to første enakterne sitter ikke. Dialogen mellom den blinde (Sigve Bøe) og den lamme (Tom Tellefsen) i «Teater 1» mangler indre spenning, mens Ulrikke Greves taktfaste vandring over scenen i «Steg», som hun framførte allerede i 1981, mangler et godt regigrep.

Underfundig

De to neste sitter. «Spel utan ord II», med Sverre Bentzen og Tom Tellefsen som to forhutlede landstrykere mellom natt og dag, er blitt et fantastisk stumfilmnummer som avdekker menneskets tomme gjøremål med omsorgsfullt klovneri.

Likeledes vibrerer angsten og ensomheten like under overflaten i den underfundige enstøingen Krapps (Tom Tellefsen) samtale med seg selv og sitt liv via en gammel båndopptaker.

I Svein Erik Brodal og Tom Tellefsens regi er dette blitt en stilren Beckett-øvelse, i gjenskinnet av fordums storhet.

Beckett skal ikke avskrives, men han krever et fornyet blikk og et annerledes formspråk, skal han angå oss i dag. Hva med Tellefsen og Bentzen i «Godot», med regi av Ole Anders Tandberg?