Fire temaer til verdikommisjonen

Regjeringen planlegger en verdikommisjon for en «verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk».

Dette initiativet stiller viktige spørsmål for offentlig politikk: hvilke verdier må vi forutsette allment delt, hvilke handlinger berører oss og andre slik at statsmakt er nødvendig, og hvilken rolle lovverket skal spille i et rettferdig samfunn.

Også utenlands har livssynsmangfoldet og nye valgmuligheter med ukjente konsekvenser ført til refleksjon om normer og rettferdighet. Bare de siste fem årene har minst fire internasjonale instanser foreslått globalt bindende normer og verdier. De er i sin tur blitt kritisk vurdert av den svensk-amerikanske filosofen Sissela Bok i boken Blobal Values (University of Missouri Press 1995). Og over nyttår starter et stort forskningsprogram opp i Sverige om «Dygder i Sverige». Det kan være verd å trekke på disse erfaringene for å unngå noen farer ved verdikommisjonens mandat, sammensetning og virkemidler. For regjeringens forslag møtes med skepsis og hånlatter.

Statsministeren har prisverdig nok ryddet noen uklarheter av veien. Likevel kan kritikk reises mot minst tre forhold. Man kan frykte at kommisjonen griper inn i den privatsfæren som ikke bør reguleres av statsmakt. Selv denne grensen er omstridt, skal vi dømme etter diskusjonene rundt tre utenlandske kommisjoner om seksualpolitiske temaer: Storbritannias Wolfenden-rapport (1957) om homoseksualitet og prostitusjon, og Williams-rapporten (1979) om obskønitet og filmsensur; og den amerikanske Meese-rapporten (1986) om pornografi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen frykter at kommisjonen drøfter spørsmål om det felles ve og vel som heller bør forvaltes annet steds i det politiske liv, for eksempel i den partipolitiske debatten.

For det tredje mener noen at myndighetene nå tiltar seg oppgaver som bør håndteres i andre, mer upolitiske arenaer, for eksempel i mediene og andre deler at det etterhvert meget etterlyste sivile samfunn.

Man kan i utgangspunktet tenke seg at verdikommisjonen selv drøfter eller fremmer ofentlig debatt og refleksjon om fire temaer, med stigende fare for maktmisbruk og minskende sjanser til å lykkes innen tidsfristen. Disse oppgavene tilsier også at kommisjonen må utrustes med et dyktig sekretariat, for viktige spørsmål må utreds grundig.

For det første kan kommisjonen med fordel etterprøve Bondevikregjeringens diagnose, at Norge er preget av en moralsk forvitring. Økt kriminalitet og brudd på trafikkregler tyder nok på manglende samnfunnsansvar. Men mange vil undres om familiebrudd må forstås som symptom på verdiforvitring, heller enn som en forsvarlig nødredaksjon på et uakseptabelt kjønnsrollemønster, eller på uholdbare vilkår for småbarnsfamilier. Det er derfor viktig å vite mer om hvor mye verre folkemoralen er blitt.

For det andre bør kommisjonen drøfte om en moralsk opprustning er rette medisin. Vi må forstå årsakene til forverringen. Når barne- og familieministeren selv har betalt svart for pass av barn kan man mistenke at det ikke er rettferdighetssansen hos folk det er noe i veien med. Kanskje må lover og regler endres for å fjerne moralske dilemmaer og fristelser. Når lover gjør det umulig å leve hederlig er det ikke rart samfunnsansvar og rettsfølelse forvitrer.

For det tredje kan kommisjonen altså bidra til å identifisere de normer, karaktertrekk og verdier vi alle må akseptere. Det svenske forskningsprosjektet ser nettopp på hvordan hvilke dyder kan opprettholde den nødvendige tilliten i et samfunn i forandring. For det er mange livsområder der vi må ha tillit til hverandre som rettskafne medborgere. Slike medborgernormer omfatter respekt for andres ve og vel, for flertallsbeslutninger som sikrer alles interesser over tid, såvel som normer om likeverd mellom raser og kjønn, og toleranse overfor ulike livssyn. Disse normene kan ikke være valgfrie på samme måte som smak i klær og fritidssysler. For på noen livsområder må vi kunne ta hverandres oppførsel for gitt. Slik tillit krever også en vedvarende drøfting og holdningsskapende debatt som minner oss om å ta hensyn til det felles beste, og om at fellesordningene kan forsvares overfor alle berørte parter.

Men å identifisere slike medborgernormer er ikke lett. Det er ikke fellesnevneren blant alle livssyn og samfunnsgrupper i Norge _ for det blir en kort liste. Dette var tydelig da teologen Hans Kung førte i pennen en erklæring om en ny global etikk for «Parlamentet for verdens religion» i Chicago i august 1993. Erklæringen inneholdt en svært vid fortolkning av den gyldne regel, og krav om ikkevold og respekt for dyre- og planteliv. De av oss som var med i Chicago var pinlig klar over spriket mellom diskusjonene og Kungs erklæring. Det er ikke universell enighet om disse normene, ei heller i Norge.

Uenigheten stikker dypt. På FNs verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i 1993 var det strid om hvorvidt myndighetene er bundet av menneskerettighetene. Og i Norge tyder debatten om rasistiske partiprogram på at det blir smått med fellesgods dersom alle dagens oppfatninger skal inkluderes. Den uavhengige kommisjonen om global styring (Governance) tar simpelthen feil i rapporten Vårt globale nabolag (1995) når de hevder at toleranse og gjensidig respekt er verdier som alle slutter seg til.

Så istedenfor å la alle grupper representeres kan regjeringen begrense kommisjonen til de mange grupper som aksepterer noen minstekrav om toleranse, alles likeverd, og velferdsstatens bærevegger. Blant alle som føler seg kalt, vil få bli utvalgt til å finne ut hvor samfunnet trenger overlappende oppfatninger, og hvor vi kan leve med et mangfold av livssyn og normer. Farene til tross, i England har noen minoriteter satt pris på lignende tiltak som fjerner de diffuse forventningene om å være konform på alle livets områder. Det er nå akseptert at man kan være en god brite uten å like cricket. I Norge gjenstår det å finne ut hvilke delar av norsk identitet vi må forvente av hverandre som gode norske borgere.

Kommisjonen kan med fordel finne en ny betegnelse på disse normene og verdiene vi må dele som likeverdige borgere. Merkelappen «kristne og humanistiske verdier» må erstattes, for den stammer fra en tid da det var viktigst å understreke sammenfallet mellom kristendom og humanisme. I dagens Norge er merkelappen uheldig, all den tid mange verdensreligioner og humanistiske livssyn begrunner et brukbart knippe av medborgernormer.

Den fjerde oppgaven kommisjonen kunne få er kanskje den viktigste men også mest omstridte: å avklare toleransens grunnlag og grenser i et samfunn preget av livssynsmangfold. Statsministeren har rett i at vi må ha et ikkerelativistisk grunnlag for etikken, for toleranse må begrunnes. Det holder ikke med ureflektert moralsk relativisme hvor livssyn og normer betraktes som smak og behag, som knapt kan diskuteres, men ikke sanksjoneres. Som forsvar for toleranse blir relativsmen for spinkel, for den kan bare betrakte toleransen selv som en personlig smak som andre må stå fritt til å forkaste. For mafnge av oss er slik verdirelativisme også uforenlig med vår egen overbevisning. Utfordringen er å begrunne toleranse slik at man likevel kan mene og hevde at andres livssyn eller religion er feil på mange punkter.

Selv om det er enighet om generelle prinsipper er mange livssyn ennå uenige om detaljene i toleransens og likeverdets innhold og grenser. For eksempel presentere dagens pave, Johannes Paul II, et felles verdigrunnlag for den sosiale orden i 1993, i encyclicaen Veritatis Splendor. Den presenterer deler av «den naturlige lov» som gjelder alle og kan fattes med fornuften alene, begrunnet uavhengighet av den kristne åpenbaring. Slik god vilje til tross, slår paven fast at prevensjon er en stor synd og et grunnleggende brudd på den moralske orden. Denne oppfatningen bygger på et menneske- og familiesyn det står respekt av, men som ikke kan sies å være de eneste troverdige. Derfor egner det seg dårlig som grunnlag for en felles samfunnsetikk.

Økt dialog og refleksjon innen og mellom livssynsgrupper vil utvilsomt føre til bredere enighet om de spørsmål vi må være enige om. Nansenskolen på Lillehammer og Menighetsfakultetet og teologisk fakultet i Oslo er blanty de mange som har gjort prisverdig og interessant arbeid i så måte. Men denne dialogen bør kanskje ikke foregå i en oppnevnt kommisjon som lett preges av politiske føringer og forventninger om ullen enighet bak runde formuleringer. Rammene kan kneble argumenter istedenfor å bidra til en forsvarlig justering av egne livssyn.

For å fjerne frykten for politisk press mot livssyn og normer kan regjeringen understreke at verdikommisjonen ikke selv skal være verdileverandør. Kommisjonens kanskje viktigste oppgave er å stimulere til debatt om felles verdier, der selv debatten er så viktig at den må føres annet steds.