Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fire teser for norsk skole

Ved å åpne for fritt skolevalg og etablering av nye privatskoler, bidrar myndighetene til at vi får større klasseforskjeller i samfunnet.

REAKSJONENE PÅ den siste PISA-undersøkelsen om kompetansenivået i norsk skole har vært mange og sprikende. Denne gangen har vi sett få forsøk på å bortforklare de svake resultatene for Norges vedkommende. Til gjengjeld har svært mange av kommentatorene vært opptatt av å plassere skyld og ansvar for de svake skoleprestasjonene. Mens radikale skolepolitikere hevder at reformivrige Kristin Clemet nå har vært utdannings- og forskningsminister lenge nok til å måtte bære ansvaret for den negative utviklingen, skyver hun ansvaret over på sine forgjengere i statsrådsembetet. Men mon ikke situasjonen for norsk skole og utdanning er for bekymringsfull til at vi på denne måten kan tillate oss å redusere den til et valgkamptema? Jeg vil her argumentere jeg for at det nå er på tide å oppgi de fastlåste posisjonene og slå inn på en tredje vei i utdanningspolitikken.

ENDRING I SKOLEN er et langsiktig og sammensatt forehavende. Det er ingen uenighet om at overgangen til et senmoderne samfunn med en internasjonalisert økonomi, høy innvandring og globale kommunikasjonsnettverk skaper nye utfordringer for vårt utdanningssystem. Men den tiltrengte endringen lar seg neppe realisere gjennom hyppige og spredte reformfremstøt. Til tross for at skolen har gjennomgått mange forandringer - vi har fått nye læreplaner, IKT er tatt i bruk, fleksibel timeplan er innført og klasserommene åpnet i mange skoler - er praksis i klasserommet preget av stabilitet snarere enn endring. Og slik vil det være så lenge lærerne er utsatt for press - ofte i motstridende retninger - fra myndigheter og foreldre, arbeidsliv og skolereformatorer. Lærerne utvikler et sett av praksiser som fungerer i forhold til deres tradisjonelt viktigste oppgave: å formidle kunnskap og verdier.

HVA SOM KREVES for å endre et lands skolesystem, er dokumentert i den analysen som professor Matti Klinge gir av finske skolebarns suksess i PISA-undersøkelsen. Han forklarer suksessen ved å henvise til de store endringene i det finske samfunnet, først gjennom den raske industrialiseringen i forbindelse med at Finland måtte betale krigsskadeerstatning til Sovjetunionen, og deretter gjennom sammenbruddet i den finske østhandelen omkring 1990 som en følge av Sovjetunionens kollaps. De to økonomiske jordskjelvene som rammet Finland i forrige århundre, fikk nasjonen til å satse på utdanning som en del av en nasjonal overlevelsesstrategi. Norge er ikke i en slik økonomisk kritisk, men inngangen i et høyteknologisk informasjonssamfunn gjør det nødvendig med store institusjonelle endringer i alle berørte land, og skolen kan ikke skjermes for denne prosessen.

Det er imidlertid et spørsmål om den overveiende individfokuserte «lappeteppetenkningen» som kjennetegner departementets utdanningspolitiske manifest Kultur for læring, er et egnet grunnlag for den nødvendige kvalitetshevingen i norsk skole. Et eksempel på at KUFs reformtiltak slår uheldig ut, er opphevelsen av klasseenheten. Reformen kan nok være pedagogisk motivert: den enkelte elev gis økt valgfrihet og ansvar. Men konsekvensen blir at støttestrukturen omkring den enkelte elev forringes når trange budsjetter tvinger kommunene til å si opp lærere, slik at de gjenværende må veilede større elevgrupper enn tidligere.

MANGELEN PÅ DISIPLIN i skolen er ikke nødvendigvis en forklaring på svake elevprestasjoner, den er snarere et symptom på dårlig læringsmiljø. Flere av de nasjonene som presterte best i PISA-undersøkelsen, er kjent for å ha et mer autoritært oppdragelsesmønster og holde fast ved tradisjonelle undervisningsmetoder. Norge har, i likhet med de andre skandinaviske landene, gjennom lang tid praktisert friere oppdragelsesformer, og det er neppe ønskelig (og kanskje heller ikke mulig) å reversere denne prosessen. Det betyr imidlertid ikke at vi må gi opp å få til et godt læringsmiljø i skolen.

Det forutsetter at lærerne er høyt kvalifiserte og ser det som en stimulerende utfordring å arbeide i skolen. Skal det kunne skje, må vi få en styrket lærerutdanning og læreplaner som gir læreren rom for å utfolde sin faglige innsikt og sitt pedagogiske talent. I den senere tid har pressen fortalt om lærere som har latt seg førtidspensjonere fordi de har følt seg umyndiggjort i sitt yrke. Det er ikke en uventet reaksjon fra slike som ikke har maktet å opprettholde en strategisk distanse til 1990-tallets læreplaner der de pålegges å formidle en statlig definert kunnskapskanon, og nærmest tilkjennes en funksjonærrolle. Lærerne må få tilbake sin tapte myndighet slik at de ut fra egen vurdering av undervisningssituasjonen kan legge til rette for gode læringsprosesser.

OGSÅ ELEVENE kan bidra til gode læringsmiljøer hvis deres kunnskap og kompetanse blir verdsatt og tatt i bruk. I stedet for å stemple deres kultur som skolen uvedkommende bør lærerne inkludere og utnytte den i læringsprosessene. Særlig gjelder det innenfor IKT, der elevene ofte har bedre ferdigheter enn sine lærere. Flere metoder kan benyttes for å få det til; en av de bedre er prosjektarbeid som også anbefales i læreplanene. Men det må være en prosjektmetodikk som anerkjenner lærerens faglige autoritet i stedet for å kreve at hun/han skal abdisere.

Det er ikke først og fremst faktakunnskaper det skorter på hos norske 15-åringer, men evnen til å bruke kunnskapene til resonnering og oppgaveløsning. Denne gang testet PISA-undersøkelsen elevenes læringsstrategier, deres evne til å ta i bruk kunnskaper for å løse problemer. Å utvikle denne evnen blir med rette ansett som en av de store utfordringene i dagens samfunn. Det står i grell kontrast til 90-tallsreformens faktafiksering: basiskunnskaper var løsenordet, og målet for læringen var å overta en etablert kulturarv. Den nåværende regjeringen har gått bort fra dette og lanserer i meldingen Kultur for læring grunnleggende ferdigheter - «det å kunne uttrykke seg muntlig, lese, skrive, regne og bruke digitale verktøy» - som det nye læringsmålet. Slike ferdigheter kan nok sies å være inngangsbilletten til informasjonssamfunnet, men de utgjør et altfor snevert læringsmål for ungdom som skal møte utfordringene i vårt komplekse samfunn.

VED Å ÅPNE FOR fritt skolevalg og etablering av nye privatskoler bidrar myndighetene til at vi får større klasseforskjeller i samfunnet. PISA-undersøkelsene viser at det i vår grunnskole eksisterer stor spredning i resultater. Så store nivåforskjeller finner man ellers bare i land der barna fra tidlig alder plasseres i forskjellig type skole. Mye tyder på at selve skolegangen, dvs. aktiviteten i klasserommene, er utslagsgivende. Statsråden hevder at den norske enhetsskolen har spilt fallitt, og har innført en nyliberalistisk skolepolitikk der de enkelte skolene må konkurrere om elevene. Når regjeringen også legger til rette for «økt mangfold av offentlige og private skoler», vil konsekvensen kunne bli at klasseforskjellene øker. Finland har klart å forene sterk satsing på de flinke elevene med sterk satsing på de svake. Det er grunn til å tro at vi kan makte det samme innenfor rammen av en enhetsskole.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling