REAKSJONENE PÅ den siste PISA-undersøkelsen om kompetansenivået i norsk skole har vært mange og sprikende. Denne gangen har vi sett få forsøk på å bortforklare de svake resultatene for Norges vedkommende. Til gjengjeld har svært mange av kommentatorene vært opptatt av å plassere skyld og ansvar for de svake skoleprestasjonene. Mens radikale skolepolitikere hevder at reformivrige Kristin Clemet nå har vært utdannings- og forskningsminister lenge nok til å måtte bære ansvaret for den negative utviklingen, skyver hun ansvaret over på sine forgjengere i statsrådsembetet. Men mon ikke situasjonen for norsk skole og utdanning er for bekymringsfull til at vi på denne måten kan tillate oss å redusere den til et valgkamptema? Jeg vil her argumentere jeg for at det nå er på tide å oppgi de fastlåste posisjonene og slå inn på en tredje vei i utdanningspolitikken.

ENDRING I SKOLEN er et langsiktig og sammensatt forehavende. Det er ingen uenighet om at overgangen til et senmoderne samfunn med en internasjonalisert økonomi, høy innvandring og globale kommunikasjonsnettverk skaper nye utfordringer for vårt utdanningssystem. Men den tiltrengte endringen lar seg neppe realisere gjennom hyppige og spredte reformfremstøt. Til tross for at skolen har gjennomgått mange forandringer - vi har fått nye læreplaner, IKT er tatt i bruk, fleksibel timeplan er innført og klasserommene åpnet i mange skoler - er praksis i klasserommet preget av stabilitet snarere enn endring. Og slik vil det være så lenge lærerne er utsatt for press - ofte i motstridende retninger - fra myndigheter og foreldre, arbeidsliv og skolereformatorer. Lærerne utvikler et sett av praksiser som fungerer i forhold til deres tradisjonelt viktigste oppgave: å formidle kunnskap og verdier.