Firedobbeltdrapet

Den drapstiltalte Shahzad Khan forklarte i retten på tirsdag at psykiske lidelser ikke er akseptert i det pakistanske miljøet. Ifølge Dagbladet mener siktedes nærmeste familie at det er svikt i helsevesenet som er årsak til trippeldrapet på Kalbakken. Ligger problemet egentlig i innvandrermiljøene eller i det norske helsevesenet?

En rekke norske studier bekrefter at grupper av innvandrere ikke nødvendigvis oppsøker hjelp for sine psykiske helseplager. Det oppgis at mentale lidelser er noe man ikke snakker om fordi det er tabu, eller fordi man ikke er vant til å tenke på mentale lidelser som noe separat fra resten av kroppens lidelser. Derfor oppsøker man kanskje helst fastlegen med disse problemene, som kan gi seg utslag i kroppen som diffuse smerter og plager. På legekontoret blir disse pasientene ofte oppfattet som vanskelige og sendes enten hjem med uforrettet sak, eller henvises til psykologspesialister hvorpå de trekker seg fra behandlingen av frykt for å bli oppfattet som gale, uhelbredelig gale.

I totalitære regimer inngår psykiatrien ofte i utøvelse av politisk rehabilitering og raseundertrykkelse: personer plasseres bort på tunge psykiatriske institusjoner og dukker aldri opp igjen. Det har også vært en uheldig forbindelse mellom legeprofesjonen, psykiatrien og tortur i så vel totalitære regimer som i mer demokratiske land, nå sist i de beryktede amerikanske fangeleirene. Det er altså ingen mangel på gode grunner for at grupper av innvandrere kan være skeptiske til å oppsøke hjelp for psykiske lidelser.

Det er også tankevekkende at hos de av dem som har mottatt hjelp, er det et høyt antall som føler de ikke har mottatt tilstrekkelig hjelp. Pasientrettighetslovens forutsetninger om at pasienter har rett til å få den informasjonen som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand på en måte som kan forstås, blir vanskelig når det ofte ikke engang brukes tolk. Ved ett behandlingssted skal en innlagt pakistansk pasient ha fått medikamentell behandling i en årrekke uten bedring. Det ble kommentert fra behandlernes side at det var typisk at innvandrerpasienter ikke fulgte deres råd. Det var først når en tolk oppdaget at pasienten var analfabet og ikke hadde kunnet lese eller forstå hvordan medisinen skulle tas, at en dialog ble innledet som endelig førte til bedring for pasienten. Det handlet altså ikke om kultur, men om utdanningsnivå. Det handlet mer enn noe annet om sosiale virkeligheter.

For der man kanskje forventer seg at det er innvandrerens traumatiske fortid forut for ankomsten til Norge som ligger til grunn for eventuelle psykiske lidelser, viser forskning at det ikke nødvendigvis er slik. Studier avdekker at i mange tilfeller har det ikke vært noen bedring av de undersøktes psykiske helsetilstand flere år etter ankomst. Følgelig har man måttet konkludere at virkningene av problemer i hjemlandet påvirkes sterkt av livsforholdene i mottakerlandet. En undersøkelse av forskjeller mellom asylsøkere og flyktninger ved en psykiatrisk avdeling i Oslo konkluderte for eksempel med at påkjenninger i mottakssentre kan bidra mer til psykiske helseproblemer enn erfaringer i vertslandet. En befolkningsstudie blant flyktninger fra 6 nasjoner i Oslo viser videre at blant dem som har søkt hjelp for sine psykiske lidelser, oppgis eksilsituasjonen i Norge mest hyppig som årsaken til hjelpsøkingen. At det er sterke sammenhenger mellom sosioøkonomiske forhold og psykiske lidelser bekreftes også gjennom et mengde internasjonale studier. Og ifølge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra i fjor er ikke-vestlige innvandrere fortsatt sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen sammenliknet med befolkningen generelt.

Professor i psykologi Nora Ahlberg, som også er leder ved Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse (NAKMI), skriver et sted at hennes innvandrerpasienter ofte oppsøkte henne med henstillinger om hjelp til å forhandle seg fram innen trygdesystemet. Med utgangspunkt i organisasjonen av det offentlige tjenesteapparatet i separate sektorer, var denne typen assistanse utenfor rekkevidde, selv om den utvilsomt kunne vært viktig for pasientenes mentale helse. I enkelte kommuner har man derfor rekruttert tjenestene til såkalte linkarbeidere eller naturlige hjelpere som et forsøk på å bygge bruer mellom tjenestesektorer. Ressursfulle innvandrere har blitt ansatt for å hjelpe andre innvandre med å navigere mellom helsetjenester, sosialtjenester, skole, advokat, politi og så videre. På denne måten skaper man knutepunkter mellom tjenester for å imøtekomme innvandreres spesifikke behov.

I Bærum kommune har helsetjenestene i mange år samarbeidet med andre kommunale tjenester i et tiltak myntet på barn og unge med innvandrerbakgrunn. Ved å komme inn på skolens timeplan, besøke familier sammen med lærere, og samarbeide tett med sosialkontor, barnevern, innvandrerkontor, voksenopplæring og barnehage har man vært i stand til å gjennomføre helsefremmende tiltak på arenaer der innvandrerne befinner seg til daglig.

Det var ikke tilfellet på Kalbakken. Her støtte de skisserte problemene i det offentlige hjelpeapparatet sammen med et enkeltmenneskes personlige problemer i en voldsom frontkollisjon. Ifølge mediene skal den drapstiltalte Shahzad Khan ha begynt å snakke med sin avdøde mor allerede for 10 år siden. Først i 2003 skal han ha fått psykiatrisk behandling ved Grorud distriktspsykiatriske senter. Denne var øyensynlig til liten hjelp. Tre år senere drepte han sine tre søstre, samt det offentlige behandlingstilbudet på Grorud, med en øks.