DØD, IKKE SØVN: Vi trenger et nytt offentlig språk om døden, skriver kronikkforfatteren. 
Illustrasjonsfoto: Svein Aage Nilsen / NTB Scanpix
DØD, IKKE SØVN: Vi trenger et nytt offentlig språk om døden, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Svein Aage Nilsen / NTB ScanpixVis mer

First House rykker ut til døden

Vi henter metaforene for å slippe å tenke og finne opp språket på nytt.

Vi trenger et nytt offentlig språk om døden. Journalister skriver at KjentMannX har gått bort, som om han gikk til et annet sted, til grønnere enger kanskje. Han kommer muligens tilbake. Endelig er det i alle fall ikke. «Hvil i fred» skriver folk på Facebook, som om de ønsker den døde en lang og god søvn i myke dyner.

Vi henter metaforene for å slippe å tenke og finne opp språket på nytt. I språket skjuler vi hva døden dreier seg om: De dør! Ofte altfor tidlig. Noen skal for alltid måtte slutte å leve, slutte å være i verden. Du også. Du skal også slutte å leve, det nytter ikke å protestere mot det. Kroppen må forsvinne, opplevelsen av den opphøre. For dem som blir igjen i verden etter en slik uhyrlighet er døden også en katastrofe. Aldri mer kan vi spørre, aldri mer se det smilet, aldri mer, sier jeg. Men når avisene skriver om døden i overskriftene sine, så oppfører de seg ofte som var de First House. Rådgivningsbyrået er innkalt, First House rykker ut med strategisk krisehåndtering, iler til med skadereduksjon: Ikke lyve direkte om døden, nei, nei, men finne det optimalt pyntede språket, språket som flytter perspektivene litt: KjentMannX har gått bort. Opplevelsen av hendelsen endrer seg ørlite. I alle fall for de av oss som er så heldige å stå utenfor denne gang.

De sørgende kan få ha akkurat de metaforene de syns de trenger. De sørgende kan få stå ved kista i kirka og henvende seg direkte til den som er død, hvis det er det de vil, hvis det sorterer tankene bedre, hvis de trenger å bruke mer tid på å fordøye dødens endelighet. Med de sørgende kan vi snakke om om mennesker som er gått bort, måtte de hvile i fred, RIP, hvis det er det språket de som sørger vil ha. Det vet vi ofte ikke. Det kan være respektløst overfor den som har truffet dødens katastrofe å snakke om hvilen, og det var godt han fikk slippe. Det offentlige språket kan i det minste være enklere. De som skriver overskrifter i avisa om dem som nettopp er døde, kan bruke et direkte og konkret språk. Vi trenger et renere språk om døden, et språk som ikke er fargelagt av fornektelse. Hvis vi ikke vil finne opp språket på nytt, la oss gå for det enkle: KjentMannX døde onsdag kveld.

ARTIKKELFORFATTER:  Fr. Martinsen, blogger
ARTIKKELFORFATTER: Fr. Martinsen, blogger Vis mer

KjentMannX døde onsdag kveld, han gikk ikke bort. Den som tror på et liv etter døden tror noen av oss vil vandre til et annet sted, til evig grønne enger. Men journalisten som skriver «gikk bort» mener neppe at frelsen overvinner KjentMannXs død og at han vender tilbake til livet i et annet format, det er nok heller en språklig sløvhet. «Hvil i fred» antyder også at livet fortsetter etter døden. Den det gjelder sover bare så lenge, hviler en tornerosesøvn, det er ikke så farlig, det der. Den som sover kan vekkes, kanskje til et liv med Gud. Den døde kan forfremmes til herligheten. Mens «gikk ut av tiden» i det minste beskriver deler av dødens konsekvens. Metaforen er vel poetisk likevel, i forhold til det raset vi oftest merker døden som. Hvorfor står ikke det på forsidene av Oslo-avisene? Hvorfor sier de ikke det aller først på Dagsrevyen? Kulturens First House-agenter har alltid jobbet med døden. Før var det en gud de fleste av oss prøvde å trøste oss med, nå er det også andre former for språklig pudder.

Å sovne stille inn kan være en informativ metafor, hvis den er sann. Det hender folk lyver om det i dødsannonser, hvordan døden foregikk, sier begravelsesagenter. Å sovne stille inn skulle bety at den som døde fikk en ikke brå og uventet død, men en rolig død i senga. På begynnelsen av 1900-tallet var dødsannonsene direkte. De fortalte at folk døde (89 prosent), mens på midten av femtitallet overtar språkpudderet og i 1990 var prosentandelen som bare døde sunket til 55, mens 36 prosent sovnet inn, som regel stille, sier språkprofessor Geirr Wiggen som har undersøkt det.

Etter begravelsen bruker vi språket til å fortelle hverandre hvordan det skal sørges. Her skal det ikke dveles ved noen sorg. Men hvorfor ikke? I en samtid der klagen pleier å være at vi ikke kan konsentrere oss, ikke fordype oss, at vi flakser og zapper og multitasker, prøver de First House-aktige agentene å begrense hvor omfattende døden skal få se ut når vi stirrer på den som er igjen. Her skal det ikke dveles, nei. Trenger du kanskje hjelp til å rydde i fars skap?

Og Gud forby at det kan stilles spørsmål ved hvor lenge tankene dine er ustadige og trukket bort fra det livet du pleier interessere deg for, hvor lenge du synker ned helt alene, hvor lenge noe er tungt under brystbeinet et sted, hvor lenge du later som du er interessert i det de andre gjør. Da kommer de styggeste ordene fram: Dyrker du kanskje sorgen? Det er alltid de andre som syns de kan bestemme om en annen dyrker. Så lettvint av dem. Vi sier ikke til den forelskede: «Pass deg så du ikke dveler ved forelskelsen». Vanligvis ikke «pass deg så du ikke dyrker objektet for de voldsomme følelsene». Vi antar at den forelskede vil, og synes den trenger, å være i forelskelsen, slik vi burde kunne anta at den sørgende trenger å være i sorgen.

Hvis vi ikke kan dvele ved døden og sorgen, hva ellers i livet skulle være verdt å dvele ved, og undersøke? Sorg er fordøyelse. Sorg er fordøyelse mens magen vrenger seg, mens kvalmen tar deg. Vi opererer med varighetslister for sorger, spedbarnet ditt dør, noen foreslår at du kan få et nytt. Moren din på 80 dør, du har et par måneder på deg. Livet må gå videre, sier de. Livet går videre, vi vet det. Noen helsefolk i Norge ble spurt om hvor lang tid de trodde en sorg tar hvis du var nær den som dør. De som ikke hadde opplevd det, sa seks uker til tre måneder. De som hadde opplevd det sa to til fem år, hvis noen gang.

Sorgarbeidet, som de profesjonelle kaller det, skal gjøres effektivt slik at tapsopplevelsen er ferdig bearbeidet innen rimelig tid og du kan vende tilbake til de lystige, eller i det minste menge deg med letthet blant alminnelig praktiserende borgere. «Sorgarbeid» kan psykologene få ha på skrivebordet. Det ordet passer for dem. De kan ha «tapsopplevelse» liggende på kontoret også. Livet kan være voldsommere enn det ser ut når vi setter opp huskeliste for det på begynnelsen. Vi skal ikke kimse av denne opplevelsen, ikke språklig heller: KjentMannX døde natt til onsdag. Han etterlater seg et synkehull.

Følg oss på Twitter