Fiskekulturens død

Når jeg kommer hjem fra sjøen med salt i ansiktet og fiskeslo på klærne innser jeg for alvor at vi er en utdøende rase. Og det er vel ikke så rart, vet du om mange tenåringsjenter som frivillig lar seg trekke med på havet i fem plussgrader for å sløye fisk?

Havet utenfor Finnmark er en gullgruve, ikke minst gjelder dette fiskeriressurser. Det er derfor det har vært mulig å bosette seg i denne delen av landet. Og befolkningen har visst å utnytte det. Det er ikke den generasjon som ikke har kunnet alt om egning av liner, konstruksjon av hjeller og sesongene for de ulike fiskene. Før nå.

Jeg spør en av mine klassekamerater om familien hans også har hengt råskjær.

– Råskjær?

–  Du vet, torsk som er delt opp til sporden før den henges på hjellene.

–  ????

En typisk samtale mellom en gammel type finnmarking og en ny.

Det er ikke mange over femti som forstår seg på denne nye typen innbyggere i fylket. En type som ikke tenker over været, fiskebestander og båter, men som kan alt om tillaging av latte, dataspill og moteplagg fra kjedebutikker.

Vi sitter i den beige stua, 74-åringen og jeg. Det er en lang samtale. Om livet i en liten bygd i en finnmarksfjord. Hun snakker med en tyngde det står respekt av. Gjennom ordene hennes strømmer det ut viten om en verden fjernt fra den rundt meg. Det fortelles om vår- og høstfisket, fisk som viktigste næringsmiddel og et samfunn helt omsluttet og avhengig av fisken og fiskeriene. I samtalen er det både gleden over de gamle minnene og et langt liv, det er de klassiske fiskehistoriene jeg som ung har en naturlig skepsis til, det er arbeidet på foredlingsanlegget og det er førstehåndskunnskap om et liv jeg bare kjenner fra lokale historiebøker.

Jeg skriver og skriver. Men til slutt er det på tide å stille et nytt spørsmål.

Hun ser på meg. Tenker, tygger liksom på ordene hun har hørt.

–  Hvordan jeg synes det står til med fiskekulturen i dag?

Stemmen er alvorlig.

–  Alt er ødelagt.

Hun har et poeng. Finnmark i dag er ikke på langt nær det Finnmark var for seksti, nei, kanskje bare tretti år siden. Det selsomme samfunnet med et eget lynne og en unik kultur har for lengst gått over til å bli en del av Norge i oljealderen. En stadig mindre del av befolkningen lever av fiske, og en stadig mindre del av befolkningen har et forhold til fisking. Noe som ikke er helt overraskende med denne utviklingen, er at den er aldersdiskriminerende. Den følger generasjonene nedover, og når sitt klimaks blant den unge delen av Finnmarks befolkning.

For ungdommen er det ikke noen vits i å engasjere seg i den kulturarven forfedrene deres har båret gjennom flere hundre år. Det er ingen vits i å bekjenne seg til fiskekulturen, en kultur som har skapt både deres samfunn og nærmiljø. For en ung finnmarking er denne kulturen ubrukelig. Den symboliserer skittenhet, fattigdom, hardt arbeid og fortid. For yngre nordmenn i dag er det ingen av disse tingene som frister. Da snur man seg heller til det nye, det trendy. Den unge finnmarking i dag vil heller oppleve en makelig tilværelse foran datamaskinen og et voldelig spill. Vil heller drikke noe som høres fikst og kontinentalt ut etter shoppingturen. De vil ha den nye kulturen, kulturen med de snertne og moderne navnene. Der behagelighet, materialisme og skjønnhet står som de sentrale verdiene. Den gamle kulturarven er passé. Men den er likevel deres.

Selvfølgelig. Barn kan ikke lastes for at de ikke kjenner en gammel kultur. Det er tross alt ikke de som er videreformidlere av kunnskap. Men når barn og unge verken kjenner eller forholder seg til et levesett og en kultur som har gjennomsyret et helt samfunn i så mange år, er det en god indikator på de holdninger og forhold som eksisterer i den mer voksne delen av befolkningen. De voksne i dag er de første i rekken av finnmarkinger som er kontorister og selgere i stedet for å være sysselsatt i fiskeindustrien.

Det blir stadig færre steder der det er mulig å jobbe innenfor fiskeriene, og den arbeidsføre delen av befolkningen presses mer eller mindre vekk fra jobber relatert til fisking. Unge ser denne utviklingen. De som er unge i dag får formidlet det budskapet at den som får seg jobb innen fiskeriet blir fort arbeidsledig igjen. Så man snur seg vekk fra det som før var en stolthet i fylket. Det som mer eller mindre har blitt selve symbolet på Finnmarks forfall og fall.

Så når båten er satt på land, fisken sløyd og pakket ned, og bilen kjører hjemover, tar jeg til å klage. Klage over lukta, kulda og alt det forbannede slimet som har festet seg til alle klærne mine. Det første som så skjer når vi er vel hjemme, er at jeg springer til dusjen og blir der i nærmere en halvtime. Det er på tide å svare på de tekstmeldingene som har kommet inn de timene jeg har vært ute. Det øyeblikket jeg kommer hjem og får smaken på det moderne livet igjen, glemmer jeg alt som har med gamle tradisjoner, lokalkultur og fisking å gjøre. For selv om jeg er en av dem med en positiv innstilling til den gamle levemåten, er jeg unektelig et produkt av min tid, og verdsetter den makeligheten og materialismen alle ungdommer er vokst opp med.

Så hvor mye velvilje og iver jeg enn er fylt med, er realiteten av verken jeg eller andre ungdommer i fylket Finnmark er i stand til å videreformidle den gamle kulturen som har vært fylkets egen siden tiden før det ble et fylke. Levemåten til finnmarkingen har gått over i historien, nå er det levemåten til nordmannen som styrer i det karrige fylket i nord. Liner, fembøringer og hjeller slukes av tidens tann, med den unge finnmarkings velsignelse. Men hvem kan klandre oss for det? Som ungdommer ellers i landet ønsker ungdom i Finnmark å leve moderne. Selv om det betyr å miste en bærebjelke i sin kultur og sin lokale identitet.

• Kronikken er basert på en oppgave som vant 3. pris i «Holbergprisen i skolen», en nasjonal forskningskonkurranse blant videregående skoler.