Fisker- historie

Interessant om utviklingen av fiskeriene og mentalitetsendringer.

BOK: Narve Fulsås viser hvordan fiskernes holdninger til naturen endret seg da telegraf, aviser, båtmotorer, forsikring og værmelding kom.

Den bredt anlagte framstillingen begynner med folkelivsgranskeren Svale Solheims kultskrift «Nemningsfordomar ved fiske» fra 1940 og med fiskernes fatalisme. Det var ikke noen vits i å lære seg å svømme, for det var forutbestemt av Gud hvem som skulle drukne. Bekjempelse av denne fatalismen var tema i Eilert Sunds skrifter «På havet» og «Om dødeligheten». Fulsås' bok viser hvordan denne fatalismen og fiskeribefolkningens forhold til naturen ble endret med ny teknologi, samt markeds- og pengeøkonomi fra om lag 1850 til mellomkrigstida.

Resonnementene i boka er bredt anlagt og det vises hyppig til forfattere og teoretikere som ikke umiddelbart forbindes med temaet, som Marcel Proust, Immanuel Kant og Walter Benjamin. Narve Fulsås har ønsket å snakke på mange nivåer. Det kommer ofte noe ut av det, men det gjør boka vel løs og ledig. Men forklaringen på hvorfor fiskerinæringen i nord ble dominert av småborgerskapet, virker rimelig.

Framstillingen kretser rundt Lofoten, og de årvisse beretningene om fisket som ble utgitt fra 1859 er en viktig kilde. Det er litt uklart hva Narve Fulsås mener når han hevdet at Lofot-beretningene ikke var reformorienterte på samme måte som Eilert Sunds skrifter var det. Grunnen til det skal angivelig være at disse beretningenes hovedfokus var økonomisk. Men er ikke nettopp et rent økonomisk perspektiv et viktig moderniseringselement? Dessuten inneholder beretningene en egen kriminalstatistikk og helsestatistikk for de tilreisende fiskerne under sesongen, men også en svært detaljert statistikk over tilreisende handlende, blant annet urmakere, fotografer, musikanter, kvakksalvere og personer uten fast arbeid. Denne statistikken fungerte nok kontrollerende og dermed reformerende.