Fiskerinæringas pyramidespill

Hva hadde reaksjonen vært om kronprinsen signerte en administrativ forskrift som å privatisere oljefeltene?

Å SIKRE SEG seg millionverdier til en relativt lav inngangsbillett virker forlokkende på de fleste av oss, det er vel derfor nordmenn ligger på topp i pengespill og folk lar seg friste av T5PC Community , World Games og liknende luftslott. Fiskerinæringa er intet luftslott. Her er verdiene - milliarverdiene svært så reelle. Men akkurat som i pyramidespillene er det noen få som blir sittende med gevinsten, mens måpende medlemmer på bunnen av pyramiden undrer seg - hvor gikk det galt? Dette er ikke et anfall av sutring over «sjark i solnedgang» og de stakkars små kystsamfunn. Det handler først og fremst om våre grunnverdier. Det handler om hvordan vi forvalter våre felles naturressurser; vannkraft, olje, fisk. De enorme fiskeressursene er vår største fornybare næring. Fiskeri er en sentral drivkraft i norsk økonomi. Hvordan forvalter vi våre felles verdier og sikrer framtida?

Hvordan hadde du reagert om regjeringen bestemte følgende:

Fra i morgen tilhører norske oljeressurser plattformarbeidere i fast jobb. De eksklusive vinnerne av «olje-lotto» får en milliongave av ufattelig verdi. Kan hende selger de den videre til sultne oljeselskaper og førtidspensjonerer seg i Spania? Oljen, selve symbolet på Norges velstand er gitt bort. Vi andre sitter slukøret tilbake og ser oljefondet renne ut med borevannet. Norske oljemillionærer er ikke som andre millionærer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Søkt? Utenkelig? Ja, kanskje - når det gjelder olje. Men ikke når det gjelder fisk! For seks år siden behandlet Stortingets næringskommite regjeringens forslag til enhetskvoter og hadde følgende merknad til innstillingen. «Komiteen vil påpeke at fiskeressursene tilhører det norske folk, i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende rettigheter til å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.», videre «det er viktig at tidsavgrensingene som gjelder for enhetskvotene blir videreført». Det er Stortingets syn på saken.

MYNDIGHETENE HAR i stedet gitt bort store deler av våre fiskeressurser til rederier og enkeltpersoner. Kvoterettighetene er blitt en meget attraktiv salgsvare der de med størst lommebok er vinnerne. De som gratis ble tildelt rettighetene i «kvotelotto» kan nå selge med milliongevinst. De eneste som virkelig tjener på dette er banker å finansinstitusjoner, som skor seg på en næring der stadig større del av verdiene en fisker opp av havet går til å betjene lån og avdrag. Fra 1998 til 2002 økte gjelda på norske fiskefartøy fra 9 milliarder til 16 milliarder. I samme periode økte verdiene av fangsten med kun fem prosent.

Fiskeri og kystminister Svein Ludvigsen har sin egen virkelighetsoppfatning. I flere avisinnlegg og intervju vil han overbevise oss om at regjeringens fiskeripolitikk ikke er en privatisering av fiskeressursene, og at «tidsuavgrensede kvoter» ikke er evigvarende. Ministeren nekter konsekvent å ta innover seg hva dette dreier seg om. En privatisering av en nasjonal ressurs og samtidig fritt fram for kjøp og salg av kvoter. Fiskeribladet sier det treffende å lederplass (4. febr. 2005): «Vi har sett mange gode forsøk på å benekte virkeligheten i norsk fiskeripolitikk. Her har Ludvigsen satt noe som må være bortimot norsk rekord».

Ludvigsen har rett i at mange fiskere er fornøyd med ham. Det er de som har strukturert seg, lånt penger og kjøpt tilbake retten til å fiske. I sitt innlegg i Dagbladet 16. mars 2005 viser Ludvigsen til ros fra de unge(?) fiskerne på 31 og 40 år fra Finnmark, som uttaler; «Han forstår akkurat hva aktive fiskere som ønsker å satse har behov for.» Satsingen til disse to fiskerne har vært å kjøpe kvoter for 18 millioner. En annen vinner ved dagens fiskeriforvaltning, Austervoll-reder Inge Halstensen, karakteriserer det at retten til å fiske samles på færre hender som et «vondt problem». Vondt for hvem? Det er neppe et problem for Halstensen, hvis alene hentet opp fisk til en verdi av 126 millioner i 2004.

Å BRUKE høringsuttalelser fra sterke næringsinteresser som grunnlag for beslutninger, gir ikke nødvendigvis legitimitet hos kystbefolkning, samfunn og landet som helhet. Fiskeribladet\'s leder 8. mars: «Det som ble banket gjennom med en ny forskrift er fortsatt omstridt fiskeripolitikk - til tross for høringsuttalelsene fra Fiskebåtredernes Forbund, Norges Fiskarlag og FHL. Alle tre er sterkt preget av hva knappe 300 kvoteeiere, som nå enten kan selge eller kjøpe, mener om saka». Avisa Fiskaren supplerer (leder, 9.mars, 2005): «Ikke overraskende hørte fiskeriminister Svein Ludvigsen på dem som har mest å vinne på at politikerne blander seg minst mulig når rettighetene skal fordeles.»

Bondevik og regjeringen stiller seg bak fiskeriministerens avgjørelser. «Vi lytter på næringa», sier fiskeripolitisk talskvinne May-Helen Molvær Grimstad når hun blir bedt om kommentar til at Krf var sterkt i mot hele enhetskvoteordninga, men nå er tilhenger av å fjerne den viktige tidsavgrensinga. Kan en annen forklaring være eventyret om bukken og havresekken? Fiskeriministeren forklarer vedtaket med at det må være likt for alle. Det han egentlig sier er at mesteparten av ressursene allerede er gitt bort. Det var regjeringens eget forslag - i fjor. Gjør det saken bedre at man nå gir bort resten?

Å avgjøre en så viktig sak i statsråd er respektløst mot stortingets vedtak og intensjoner. Hva hadde reaksjonen vært om kronprinsen signerte en forskrift som privatiserte oljefeltene? Regjeringen setter den demokratiske forankringen av av norsk fiskeripolitikk på en stor prøve når den ikke legger saken fram for Stortinget.

Vi har tro på framtida og mulighetene de fornybare ressursene i havet representerer. Men da må ressursen tilhøre fellesskapet. Veien ligger åpen for å utnytte vårt største konkurransefortrinn, nærheten til markedet. Vi eksporterer 77 prosent av fisken vår til EU og Russland. Avstanden bestemmer - verken lavere kostnadsnivå eller 30 ganger billigere produksjon vil hjelpe våre konkurrenter. Ingen kan konkurrere med oss på ferske fiskeprodukter. Derfor er det lønnsomt å satse på den delen av flåten som leverer fersk fisk.

Det er rundt femten tusen fiskere i landet, fiskere som stort sett gjør en god jobb i å hente opp en ressurs som inntil nylig tilhørte oss alle. Men hva med oss cirka 4,6 millioner andre innbyggere. Hva med våre rettigheter?