TAPERE OG VINNERE: — Man behøver ikke studiepoeng fra BI for å forstå at fabrikker som knapt tilføres råstoff ikke kan levere gode resultater. I Mehamn har de ansatte vært permittert store deler av året, skriver kronikkforfatteren. Røkkes selskaper tjener på dagens løsninger. Arkivfoto: Espen Røst
TAPERE OG VINNERE: — Man behøver ikke studiepoeng fra BI for å forstå at fabrikker som knapt tilføres råstoff ikke kan levere gode resultater. I Mehamn har de ansatte vært permittert store deler av året, skriver kronikkforfatteren. Røkkes selskaper tjener på dagens løsninger. Arkivfoto: Espen RøstVis mer

Fiskeripolitikk på autopilot

Regjeringen bør sikre at mer av overskuddet blir igjen i kystsamfunnene, og mindre havner i lommene til Akers aksjonærer.

Meninger

Lørdag 25. januar gikk 200 mennesker i fakkeltog i det lille fiskeværet Mehamn i Finnmark. Skulle en tilsvarende andel av Oslos borgere ta til gatene, ville antallet vært 150 000. Årsaken til markeringen var at Norway Seafoods igjen har signalisert at de vil legge ned fabrikkene i Mehamn, Hammerfest og (antakelig) Kjøllefjord, og samle all produksjon i Båtsfjord. Aksjonen i Mehamn har høstet stor sympati, og liknende arrangementer sprer seg langs kysten.

Signalene om uro i de fiskeriavhengige småsamfunnene i Finnmark har nådd Stortinget, og i spørretimen 5. februar ble minister Aspaker bedt om å avklare regjeringens posisjon. Hennes innsats der viser at en del forestillinger synes å ha festet seg som sannheter i det offentlige ordskiftet, og en gjennomgang av historikken i saken er nødvendig.

Den haltende virksomheten til det Røkke-kontrollerte Norway Seafoods skulle baseres på produksjon av fisk fra trålere som tilhører Røkke-kontrollerte Havfisk ASA. Som enkelte vil huske var de to selskapene ett og det samme - Aker Seafoods - inntil 2012. Trålerne går godt, mens landindustrien sliter med manglende lønnsomhet. Man behøver imidlertid ikke studiepoeng fra BI for å forstå at fabrikker som ikke tilføres råstoff ikke kan levere gode resultater. De ansatte ved fabrikkene har rutinemessig vært permittert i lange perioder de siste åra, til tross for at havet har kokt av fisk og at trålerne har tatt sine kvoter uten vansker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange av de 29,6 trålkvotene Havfisk disponerer ble i sin tid opprettet for å sikre helårsdrift ved filetbedrifter i bestemte kommuner. Rederiene fikk trålkonsesjoner mot at de forpliktet seg til å levere sin fangst nettopp her. Denne leveringsplikten ble av fiskeriminister Ludvigsen fra Høyre i 2003 redusert til en tilbudsplikt - helt i tråd med Norway Seafoods ønsker. Det trålerne nå tilbyr er stort sett ombordfrossen fisk - et råstoff fabrikkene på land ikke er bygget for å produsere. Følgelig kom bare litt over halvparten av den tilbudspliktige fangsten faktisk på land i Finnmark i for eksempel 2011. Resten ble omsatt på det globale markedet via fryseterminaler, mens fabrikkene sto stille.

Den forrige regjeringen varslet innstramming av en ordning som åpenbart ikke fungerte etter hensikten, behagelig kort tid før den gikk av. Den nye fiskeriministeren har signalisert en gjennomgang, og uttalte fra Stortingets talerstol at forpliktelsene nok bør knyttes til regioner i stedet for til kommuner. Det vil i så fall - igjen - være helt i tråd med Norway Seafoods ønsker.

Havfisk får i disse dager levert den siste av tre nye «supertrålere». Disse båtene kan teoretisk sett fiske opp samtlige av selskapets kvoter - blant annet om lag elleve prosent av Norges totale torskekvote. Skipene er ikke bygget for å levere fersk fisk. De har fryserier og fabrikker om bord og behøver ikke lande en eneste torsk i Finnmark - eller andre steder i Norge for den sakens skyld. Videreforedling skjer som kjent uansett i Kina eller Baltikum. Samtidig utvider Norway Seafoods sitt nettverk av enkle fiskemottak langs kysten.

Arbeidskraftbehovet ved slike anlegg begrenser seg til et par mann med truck- og kranførerbevis, folk som kan jobbe mye overtid i høysesongen og permitteres i roligere tider. Det er neppe denne typen arbeidsplasser Aspaker har i tankene når hun er opptatt av at fiskerinæringa skal framstå som attraktiv for ungdommen. Disse mottakene vil konkurrere med mindre lokale bedrifter om fisk fra kystflåten, og det er ikke dristig å anta at de vil kunne tilby fiskeren noen øre mer pr. kilo. Dette råstoffet kan så fraktes i trailer eller med båt til fabrikken i Båtsfjord. Norway Seafoods vil kunne vise til industriell aktivitet i et omfang som vil være omtrent i tråd med leveringsforpliktelsene, mens trålkvotene forsvinner på frysemarkedet. De Røkke-kontrollerte selskapene vil dermed ha sikret seg en enda større andel av samlede norske fiskekvoter.

Man kan hevde at teknologiutvikling og globalisering har medført at ideen om forpliktelser for trålflåten er blitt avleggs. Det må så være. Men da bortfaller faktisk grunnlaget for at trålerne i årene som kommer skal fortsette å fiske kvoter som er beheftet med forpliktelser. Denne fisken kan i stedet tildeles andre fartøygrupper. Heller ikke innen kystflåten har teknologiutviklingen stått stille. Urbane nordmenns romantiske bilde av sjarkfiskeren med juksasnøret i hånd stemmer dårlig overens med de høyeffektive speedsjarkene som er blitt så vanlige de seinere år. Den mindre flåten leverer i større grad krokfanget fisk av topp kvalitet. Dette produktet er det betalingsvilje for internasjonalt, slik fiskeriministerens lansering av flybåren skrei på Harrods i London nylig er et tegn på. Den er også ofte mer energieffektiv enn trålerne, målt i energiforbruk pr. kilo fanget fisk.

Fra Stortingets talerstol lå fiskeriministeren nær å bruke «fiskeindustrien» og«næringa» som synonymer til «Norway Seafoods». Virkeligheten er heldigvis mer sammensatt. Det finnes eksempler på mindre bedrifter som samarbeider slik Havfisk og Norway Seafoods etter intensjonen skulle gjøre: Et selskap fisker, et annet produserer. Samme eiere står bak, og selskapene er gjensidig avhengige av hverandre. Og de får det til å gå, noen til og med godt. Kanskje bør regjeringen i stedet for videre tilpasning til den største aktørens ønsker nå gi andre en mulighet til å oppfylle intensjonene bak leveringsforpliktelsene. Det ville bety at mer av overskuddet ville bli igjen i kystsamfunnene, mens noe mindre ville havne i lommene til Kjell Inge Røkke og øvrige aksjonærer.

Den sindige ordfører Alf. R Jacobsen i Hammerfest er en utholdende forkjemper for leveringsplikten. Selv om byen hans står midt i en oljeboom, vet han at dette er et eventyr av forbigående art. Fisken kan derimot fortsette å gi grunnlag for sysselsetting og velstand både i Hammerfest, Mehamn og andre steder langs kysten i uoverskuelig framtid - om den kommer på land.