Fiskeripolitikkhelt ute av kurs

«Dessverre er ikke fiskeriministeren i stand til å formidle sitt budskap til folk langs kysten.»

Fiskeriminister Svein Ludvigsen og Bondevik-regjeringen har lagt frem et omfattende forslag til reformer og store strukturendringer i norsk kystfiske. Det er åpenbart at det langs kysten er knyttet stor interesse til dette. Dessverre er ikke fiskeriministeren i stand til å til å formidle sitt budskap til folk langs kysten. Enten hevder han seg misforstått eller utsatt for ondsinnede angrep fra enkelte som allerede før høringsrunden trekker konklusjoner om fremtidig utvikling, dersom forslaget skulle bli vedtatt av Stortinget.

Det kan på mange måter virke som om fiskeriministeren ikke har bidratt med eget meningsinnhold i forslagene, og at han derfor forsøker å presentere sin rolle som en nøytral vurderingsinstans etter en høringsrunde, noe som vil representere en helt ny fremgangsmåte for en norsk minister.

Fiskeriministeren forsøkte nylig å presentere sitt forslag til en stor forsamling kystfiskere og andre interesserte under Husøydagenes fiskeriseminar på Senja. Dette var ikke vellykket. Jeg var selv til stede, og registrerte at ministeren, i løpet av en 45 minutter lang redegjørelse, greide å drive en tredjedel av forsamlingen på dør. De skjønte ganske enkelt ikke hva han forsøkte å forklare. Det fiskerne imidlertid forsto, var at Ludvigsens «reform» representerer en omfattende byråkratisering med begrensninger, sperrer og søknadsskjemaer. Det ble helt ubegripelig at ministeren samtidig hevdet at alt i Fiskeri-Norge skulle bli som før.

Jeg fikk med meg at lederen for Kystpartiet i Troms, Tor Tøllefsen, ble så forarget at han forlot møtet tidlig. En annen sentral talsmann for kystfolket i nord, Senja-fisker Einar Johansen, nevnte at ministeren var uheldig som bare snakket til folk som misforsto hva han sa, men han tvilte på om Ludvigsen kunne få vedtatt en så omfattende reform uten at noen det angikk hadde forstått den.

Hva går så denne Ludvigsen-reformen ut på? Det sentrale i forslaget, strippet for alt om og men, er at det skal innføres en avgift i kystflåten, for å opprette en kondemneringsordning for fartøyer, og at kvotene til disse fartøyene kan overføres til de fartøy som blir igjen i fisket. Samtidig med dette skal det være mulig å kjøpe eller leie kvoter fra andre båter slik at disse kun kan hentes opp av havet med et fartøy. Noen må ut, får å skaffe plass til andre. På denne måten hevder ministeren at lønnsomheten i kystflåten skal økes.

Det fiskeriministeren indirekte synes å hevde er at de mindre og/eller de litt eldre sjarkene har fisket år ut og år inn med store tap. De har åpenbart, ifølge statsråden, bare blitt drevet av trass, misforståtte tradisjoner og en avsindig nostalgi. Derfor må de nå kjøpes ut for å redde seg selv.

En slik logikk bærer galt av sted. De båter som i dag har de største problemene er de store, nye og kapitalintensive båtene som ikke er i stand til å betale lån og avdrag når kvotene synker. På grunn av fallende bestander, høye renter og fallende fiskepriser pga. stigende kronekurs. En del av disse båtene representerer ganske enkelt en feilinvestering i form av at de innebærer for mye kapital på jakt etter for lite fisk. På denne måten har bankenes risiko for å tape penger på utlån økt.

Hovedspørsmålet for landet må være hvorvidt vi er tjent med at fiskerne i all hovedsak skal fiske for bankene og bare i mindre grad for seg selv. Vi har allerede opplevd dette forholdet med fabrikktrålerne, som først var i stand til å drive med overskudd etter at en betydelig del av lån og renter var blitt ettergitt av banker og staten. De som har investert og de som har lånt ut pengene har tatt på seg en betydelig risiko i håp om gevinst. Dersom denne risikoen nå skal fordeles på hele kystflåten opplever vi et uakseptabelt spill. Blir det mynt, så vinner jeg, blir det krone, taper de andre.

Fiskeriministerens forslag har også en del andre svakheter som må belyses.

Kondemneringsordningen skal bare gjelde for dem som er i lukket sektor (yrkesfiskere). Åpen sektor (bierverv og rekruttering) skal få beholde sin andel av totalkvoten. Men kondemnering vil utvilsomt føre til at en del av dem som lar seg kjøpe ut vil fortsette i åpen sektor, noe som vil bety at alle i denne gruppen faktisk vil få mindre fisk tilgjengelig og dermed lavere lønnsomhet.

De regnskapsmessige konsekvensene vil også bli store for kystfiskerne. Når kvoter som til nå har vært et gratis gode fra staten får en pris, må de verdsettes separat i regnskapet, ikke bare de som blir kjøpt, men også de kvoter som fiskeren allerede har. Dette betyr at dersom fiskeren har 50 tonn torsk i kvote, vil verdien bli to millioner dersom vi tar for gitt at prisen blir på 40 kr. per kg. Dette må for det første fiskeren betale ekstra formuesskatt av. Generasjonsskifte og arv blir også mye dyrere fordi søsken må utløses og arveavgift må betales av tidligere gratis kvoter. Samlet sett vil dette bety at det blir en økt kontantstrøm ut av fiskerinæringen - hvor likviditeten for mange allerede er anstrengt.

For å unngå noe av denne effekten vil utvilsomt kystfiskerne søke tilflukt i aksjeselskap hvor aksjerabatten blir viktig. Men aksjer vil være omsettelige - og hvem kan vite hvor aksjene etter for eksempel et arveoppgjør vil ende? Fiskerne kan selvfølgelig også pantsette kvotene som andre eiendeler, og ved konkurs vil kvoten tilfalle bankene som igjen synes å kunne leie disse ut. Over tid kan dette føre til at kystfiskerne blir leilendinger. Er det nasjonal og tverrpolitisk enighet om en fiskeripolitikk som kan få slike konsekvenser? Via omveier kan kvotene havne på Aker Brygge. Dette er ikke i tråd med Stortingets målsetting for norsk fiskerinæring.

Den avgjørende svakheten ved Bondevik-regjeringens fiskeriforslag kan imidlertid bli at forholdet til gjeldende konkurranseregler og ESA (EØS-avtalens kontrollorgan) ikke er avklart. Dersom avgiftssatsene som skal innkreves og kvotene som skal refordeles ikke på en skruppelløs måte sørger for likebehandling, vil refordelingen bli konkurransevridende. Dersom avgiften f.eks. betales ut fra lengde på fartøy (antall fot) og kvotene refordeles på samme måte, vil de små fartøyene diskrimineres på bekostning av de store, som har en mye høyere fangstkapasitet pr. fot (mye kapitalutstyr). Dette vil være klart konkurransevridende, og derfor uakseptabelt i henhold til EUs konkurranseregler.

Det ville for øvrig være en skjebnens ironi om kystfiskerne, som hverken ville ha EØS-avtalen eller norsk EU-medlemskap, skulle reddes av EUs konkurranseregler. En skulle også ha tiltrodd fiskeriministeren, som er en sterk EU-tilhenger, at han klargjorde sine forslag innenfor rammen av konkurransereglene som han jo så helt åpenbart også må være tilhenger av.