Fiskerjenten

Gørild Mauseth (28) har fiskeblod på hendene og filmstjernedrømmer i hodet. Heftig og begeistret har hun tutet oss ørene fulle om La dolce vita og Liam Neeson. Hvem i all verden tror hun at hun er?

- GUD! SER Æ FLATBRØSTA UT?!? Gørild Mauseth graver resolutt under gummiforkleet, skyver brystene opp og fram og tar et grepa tak om det hun selv kaller sine frodige former.

- Jeg skal ikke ha på meg at jeg er blitt flatbrystet, flirer hun og fester blikket i kamera. Det er nok en fotosession i skuespillerens veldokumenterte liv. Denne gangen på fiskemottaket på havna i Oslo. Det lukter fisk, og det er kaldt. Nesten som i fiskerdatterens ungdom i Kjøllefjord da hun skar torsketunger og smugkikket på guttene. Få år seinere lå hun klissnaken og elsket på en båtlast med sprellende sei i Knut Erik Jensens film «Brent av frost».

- Det finnes ikke noe mer erotisk enn et fiskemottak. Skitkaldt, men for en varme i blikkene! Den store sporten for guttene var å prøve å hive fisken opp i forklesmekken på jentene.

Det kommer en rå latter fra den røde leppestiftmunnen. Fiskeblodet drypper. Gørild Mauseth er en kombinasjon av glamorøs, vordende diva og et naturbarn som lengter hjem til havet og «han pappa».

- Vekselbruket er typisk meg. Jeg streber ikke etter å være folkelig eller normal. Men heller ikke etter å være annerledes. Jeg streber etter å være meg selv. Målet mitt har alltid vært å bli anerkjent før jeg ble kjent. Det har sikkert noe med min kjøllefjordske stahet og bakgrunn å gjøre. Du skal ha noe å banke i bordet med.

«HO GØRILD» ER ELDSTEDATTER i fiskerfamilien, stolt over å være «odelsjente på havet», men hun drømte aldri om å overta farens sjark.

- Jeg er både mørkredd og redd på havet. Det er ganske spesielt når du vokser opp i Finnmark. I fjor fant jeg ut at jeg måtte konfronteres med det jeg var redd for, og ble med ut en tur på Barentshavet. Alle tror at jeg har valgt et dramatisk yrke, men da jeg så hvordan han pappa jobbet på lag med naturkreftene, uten sikkerhetsnett, skjønte jeg at det handler om å finne sin pasjon og sitt talent i livet. Pappa har funnet sitt. Det har jeg stor respekt for. Og jeg tror det er gjensidig. Han ser at jeg har funnet det jeg ønsker å gjøre. Foreldrene mine har alltid backet meg - selv om de ikke alltid forstår hva jeg holder på med.

Den som har sett Gørild Mauseth hoppe på havet i filmen «Når mørket er forbi», vil ikke tro at dama har vannskrekk. «Han pappa» var mest forbauset av alle. Men hoppet fra russertråleren kurerte henne ikke.

- I sommer sto jeg på svabergene i Italia og skalv da folk badet i svære bølger. Kom igjen, du er jo fiskerdatter! ropte de til meg. Men vi bader ikke i sånne bølger, det er naturstridig.

DET VAR I ITALIA det vidunderlige skulle skje i fjor. Etter spaltemeterne å dømme skulle man tro at Gørild Mauseth hadde en meterlang CV. Det har hun ikke. Hun gikk ut fra Statens teaterhøgskole i 1995 og kom til Nationaltheatret i 1998 etter engasjementer på Teatret Vårt og Den Nationale Scene.

På merittlista over store filmroller står «Brent av frost» (1997), «Når mørket er forbi» (2000) og «Når nettene blir lange» (2000). Lista hadde vært lengre hvis alle filmprosjektene vi leste om i fjor, hadde blitt noe av. Vi hørte om «Brenda og Plotino», «Dronning Christina» og Martin Scorseses «Gangs of New York». Vi hørte om stjernemøter med Tom Cruise og Liam Neeson.

- Hva skjedde?

- «Brenda og Plotino» ble avlyst i siste sekund. Jeg skulle spille jazzsangerinne og hadde spilt inn filmmusikken og gjort prøver. Fem dager før opptak var finansene ennå ikke i orden, og produsenten torde ikke sette i gang. Så der satt jeg, med permisjon fra teatret, og tenkte at dette var da ikke noe å skrive hjem om. Jeg ble veldig lei meg. Nå står filmen på vent. Som de sier: This is Italy!

- Og hva med Martin Scorsese?

- Use your brain, young lady! sa agenten min. Jeg måtte bare svelge min norske begeistring og høre på rådet jeg fikk. Det var snakk om en bitte liten rolle der jeg ikke ville fått vist hva jeg er god for. Jeg kunne blitt klippet bort, og tenk så pinlig det ville vært. Da er det bedre å vente - selv om det ville vært artig bare å få være på settet med Scorsese.

- Og hva med «Dronning Christina» med Liam Neeson?

- Det er et langsiktig prosjekt. Om det blir noe av, kan ikke jeg garantere.

- Bryter du ikke en uskrevet lov blant skuespillere når du prater om roller som ennå ikke er i boks?

- Alt det der skjedde i en virvelvind. Jeg hadde gjort ett intervju som resulterte i 17 artikler og paparazzifotografer og spekulasjoner og Se og Hør. Da jeg kom hjem til Norge, måtte jeg forsvare en helvetes masse rot. Jeg skulle ønske jeg var mer taktisk og strategisk.

- Angrer du på at du ikke holdt kjeft?

- Jeg burde vel ha vært så profesjonell at jeg hadde sagt «ingen kommentar».

- Men hva er det som skjer når du sitter på «Skavlan» og fyrer opp under ryktene om en romanse med Liam Neeson?

- Da går det en faen i meg. Ærlig talt, det får da være grenser for hva man skal brette ut. Jeg har faktisk humor.

- Hva tenker du hvis karrieren din ender med at du jobber i Norge resten av livet?

- Da blir jeg skuffet over meg selv.

HUSARBEID KURERER STRESS. Det er Gørild Mauseth hellig overbevist om. Hun flyttet ut av leiligheten sin og var «shooting star» på filmfestivalen i Berlin midt under innspurten med «Woyzeck» på Nationaltheatret. Da måtte hun ty til husarbeid hos andre for å roe nervene.

- Jeg er en veldig organisert dame, irriterende effektiv. Jeg er vel det man kaller et kjerringemne. Jeg kan sånne ting som kvinnfolk skal kunne: strikke, sy, bake, vaske og stryke. På premieredagen bodde jeg hos venner på Tøyen og spurte om lov til å støvsuge leiligheten deres. De trodde jeg hadde blitt tullete. Men det fungerer som meditasjon for meg. Ting som kjennes meningsløse i hverdagen, støvsuging og stryking, blir plutselig meditative. Man bruker all konsentrasjon på å treffe sømmene og ikke lage bretter. Det finnes mange rollefigurer i mine nystrøkne plagg.

Rollen som Marie i sjalusidramaet «Woyzeck» er en ekte Stein Winge-prøvelse. Hver kveld elsker og dør Gørild på scenen.

- Det er første gang jeg jobber med Stein Winge, han er en fantastisk regissør. Men det har vært vanskelig å trenge ned i dybden på stykket. Rollen er en fysisk påkjenning. Drapsscenen er kjempekrevende. Jeg ligger i vann på scenen i 25 minutter. Alt kan skje, jeg kan få vann i munnen eller krampe uten at jeg kan reise meg opp. Det er klaustrofobisk.

- Hvordan er det å jobbe med teater kontra film?

- Det jeg elsker med teatret, er nået med et publikum. Det jeg elsker med film, er at vi skaper evige øyeblikk. Jeg er ganske nyfødt i denne verden, det har jeg skjønt når jeg står på scenen med folk som Espen Skjønberg og Wenche Foss. Jeg har mye å lære. Det å jobbe på Nationaltheatret betyr at du jobber med sinnssykt gode folk. Det kan tære på selvtilliten å vite at det finnes så mange som er bedre enn deg.

VENNER OG KOLLEGER SIER at Gørild Mauseth er et følelsesmenneske som snakker rett fra levra.

- Jeg sier for eksempel rett ut at jeg har lyst til å jobbe med Liv Ullmann eller Martin Scorsese. Hvis man ikke sier hva man har lyst til, får man det i alle fall ikke. Menn tør å si hva de drømmer om, menn tør å ha ambisjoner og stille krav, menn tør å kjøre ut et image og være macho. Jeg har lært mye av menn.

Direktheten har hun også fått med seg hjemmefra. - Jeg kommer fra en landsdel der mora di kan si «di toillfætta» og mene det som en kjærlighetserklæring!

Likevel misforstår folk fort hennes nordnorske begeistring.

- Jeg blottstiller meg så sterkt at jeg blir sårbar. Det er lett å ta meg. Og det er ikke hyggelig å lese at «Gørild var i himmelrike, så kom nedturen». Jeg ser stor og sterk og robust ut, jeg ser ut som om jeg tåler det meste. Men sannheten er at det er skjørt inni meg. Jeg får masse oppmerksomhet, men i perioder savner jeg ros. Det er sjelden jeg får høre at jeg er pen og flink, sånne ting som andre får høre. Jeg blir sprøytet ut i tabloidene, og så står jeg igjen med alles øyne på meg - uten å få noe tilbake. Hvis det fortsetter sånn, risikerer jeg å gjøre som Lene Marlin, bli stum og ta en pose over hodet.

- MANGE LURER PÅ OM DU HAR TATT AV NÅ. Har du det?

- Uff, tenker folk det? Livet mitt kan kanskje virke glamorøst, men bak står en rødmende, mørkredd jente med høydeskrekk. Mange ganger har jeg tenkt at jeg skulle invitert folk til de 25 pappeskene og 17 plastposene i livet mitt, så kunne de sett hvor jævlig glamorøst det er. Shooting star? Skyt meg til værs så jeg slipper unna nå! Det viktigste - og vanskeligste - i dette sagnomsuste året har vært å være til stede i mitt eget liv. Men det har jeg klart. Jeg er 28 år, fri og frank, og nå legger jeg grunnlaget for noe jeg kan leve av seinere. Jeg torde å dra ut, torde å være i et fremmed land der jeg ikke skjønte ett ord og brukte tre timer på å kjøpe dopapir.

- Og det virker jo som om du nyter de glamorøse sidene?

- Klart! Jeg synes det er dritkult å kjøre BMW i Berlin, jeg elsker å bo på flotte hotellrom med vakker utsikt, jeg liker å gå i fine kjoler og treffe Tom Cruise og Liam Neeson. I slike stunder sier jeg høyt «I love this moment in my life!». Men jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en fiskerdatter med vanlig jobb på et teater.

- Så hva svarer du på spørsmålet om hvem du tror du er?

- Jeg tror jeg er i ferd med å forme den voksne Gørild. Jeg leter ennå. Jeg har en trygg base i meg selv, men nå åpner jeg også opp for å være i bevegelse og forandring. Det er skummelt.

Jeg har gått på trynet før, da jeg ble alvorlig syk med lammelser og nakkeskader som tenåring. Den erfaringen lærte meg mye om stahet og overlevelsesevne. Yrkesmessig har jeg fått et talent, og det er min forbannede plikt å ta vare på den gaven. Jeg kunne ikke vært noe annet enn skuespiller.

Jeg har valgt den smale sti, men jeg sier som min gode venn Knut Erik Jensen: Ved å vandre lenge nok på den smale sti, havner du til slutt i paradis.