Fiskerkone på to tonn

VÅGAN (Dagbladet): - Jeg har ikke noe naturlig forhold til fiskarkona, men et naturlig forhold til skulptur. Min kunst er universell innhold/form, og derfor vil den vekke gjenkjennelse.

Dette var noen av Per Ungs forunderlige ord under lunsjen lørdag 3. juli i Svolvær, som var en del av feiringen av at den fire meter høye og meget omtalte «Fiskarkona» ble avduket. Riktignok sto den monumentale figuren midlertidig plassert på moloen ved havneinnløpet.

Verken helikopter eller krankraft hadde dagene før lyktes i å få den fnesten to tonn tunge bronsekvinnen på tiltenkt - og fyrlyktliknende - stålsokkel. Dette la ingen demper på festen, hvor Ungs formidable innsats ble omkranset av verbale takksigelser for å ha synliggjort et symbol over tidligere tiders slit.

Gjenstridig

Slike sterke utsagn fikk vi heldig inviterte fra pressen også høre om bord på veteranferja «Gamla», som førte oss ut til avdukingsstedet, hvor flotte og finnmarksferme Solfrid Eriksen - på posisjon i «Skomvær III» - omsider klarte brasene med å trekke presenningen av «Fiskarkona»s metalliske legeme.

«Gjenstridig til det siste» var Lofotpostens talende tittel sist mandag. Dessverre fikk ikke alle oppmøtte i båter, på kaier og molo med seg så mye av meldingene fra ferjedekket, idet lydanlegget gikk nedenom og hjem. Dermed gikk de glipp av Sølvi Ytterstads prolog om at «kystkultur er mer enn folk som ror», og Susanne Lundengs finstilte felespill. Og ikke minst ordfører - og skipper - Harald Hansen - med vitnesbyrd om hvor «voldsomt mye» dagen betydde, når bakgrunnen var et hjem med ofte fraværende fiskerfar, og mora som hegnet om 13 felles barn pluss de tre fra farens tidligere ekteskap.

Båtparade

Alle kunne imidlertid se en båtparade av de sjeldne. Flotiljen ble ledet an av en liten damper med tvetydig fortid fra Trollfjordslaget, og med fembøringen «Storskarven» i kjølvannet. Et vestlandsk mannskap rodde de historiske linjer til hansabyen Bergen, med overbevisende åretakt i kopien av Eidsvolds-båten «Enigheten» - som med by- og nasjonsflagg foran og akter minner om et veneziansk fartøy for fest. Likevel var det kanskje spennet over dagens nordnorske fiskeri som gjorde sterkest inntrykk. Den store grå, havgående tråleren i tungt sig innover, og den optimistisk oransje sjarken hvor en av dagens fiskerkoner sto i enkestand som høvedsmann. Alle passerte de kaia med «Dobbeltfrysa», hvor lokale spirer hadde malt veggen med Lawrence Weiners verbalt/visuelle skråblikk i sølv - «WATER MADE IT WET».

Konseptkunstnerens megetsigende spill med transatlantiske Manhattan-ord er en poetisk hilsen, og vil forhåpentligvis bli stående som et minne om Kunstfestivalen i Lofoten - «NESTE STOPP» - som ble avsluttet i denne helga. Det kuratorduoen Tor Inge Kveum/Per Gunnar Tverrbakk kunne vise til på oppdrag fra kulturkommunen Vågan, var et opplegg som fikk en hovedstadsskribent til å tenke seg om. Utstillingen «EkSENTER» i Våganhallens fjellhule med blant annet bodøværingen Johnny Bjørnbakks altfor lite kjente maleri, Esko Männikkös verdenskjente fotoserie av enslige nordfinske menn, en konsentrert Ole Jørgen Ness-installasjon og Spencer Tunicks fotografiske utopi med Auschwitz som undertekst.

Sist - men ikke minst - britiske Gilliam Wearings video, med uforbeholden empati overfor alkoholisert sårbarhet og selvfornedrelse.

Radarparet Kveum/Tverrbakk skisserer en flyktigere - men mer reflektert - kunstnerskikkelse, enn atelierhelten man ser bak Ungs gigantomani på moloen. En annen av dem er islandsk-danske Olafur Eliassen, som har installert en veritabel malstrøm i Atelier Lofoten. De representerer en mindre heseblesende og bedre orientert generasjon enn min egen, som for 30 år siden ble revet med av popkunst og politikk som seinere satte sår. Det vi deler over årene er nok samme hoderystende holdning til den romantiske kunstnerens utsagn om «et naturlig forhold til skulptur». Ung har selvsagt en innlært relasjon til kunsthistorien, med arven fra og et ekspressivt forhold til Per Palle Storms strenge kanon - Michelangelo/Rodin - fra sin tid på Statens kunstakademi.

Værkulisser

Ut fra et helt annerledes - og oppøvd - forhold til skulptur blir Ung ikke kunstnerisk engasjerende, og en ren form/innholdsanalyse er uinteressant i denne sammenhengen. Opplevelsen ligger delvis i at figuren fant sitt midlertidige sted mot en klimatisk bakgrunn av meteorologisk teater, som under sykkelturen fra Storvågan søndag morgen skiftet tsjekhovsk i glidende overganger mellom regndryss, skyer og sol.

Og veien ut mot moloen er full av ansporende syn. På tilbaketur med avstikker til Svinøya traff jeg dessuten fiskeren Simon, og kunne etter samtalen om bacalao og Rio de la Plata dra hjemover med tørket hyse på sykkelstyret.

Den viktigste observasjonen i Svolvær var hva som ble utløst av emosjoner og energi omkring avdukingen. Lørdagskveldens konsert i Svolvær skoles aula tok av i en grad det knapt fins ord for å beskrive: Svolværjenta Marit Andreassen i duett med bergenseren Bjarte Hjelmeland sang Peter Gabriels «Don't give up» til en Ken Loach-sekvens.

Susanne Lundeng urframførte havtoner som gikk i dypet med bassklarinett. Iren Reppen framførte fra en barkrakk like sikkert som om den var en stø skulptursokkel.

Tove Karoline Knutsen fant de meditative strømmer i bossa nova. Så som foreløpig finale: Kari Bremnes i grått skimrende mellom kull og lys, dro ut nyansene mellom kobolt og ultramarin i samklang med Bjørn Kjellemyrs bassganger.

Rio - Svolvær

En helprofesjonell nordlandsvev som nettopp derfor nærmet seg magisk realisme. Dette fins også blant chilenere og colombianere - men ikke hos brasilianere - som særmerke. De sistnevnte har derimot Tom Jobim. Cristina Latini som viste en vei for norske musikere - og lærte meg en inngang mot portugisisk - fortalte at når Chico Buarque i «Paratodos» («For alle») sang om Antonio Brasileiro (brasilianeren Antonio), så var dette en hyllest til nettopp Jobim som forbilde og musisk far. For nordlendingene er senjaværingen Arvid Hanssen - med samme dødsår som Ipanema-sangeren - nordnorsk motstykke til Antonio Brasileiro.

Derfor var det bare naturlig at Svein Flygari Johansen, som deltok i Kunstfestivalens utendørsprosjekt «SpilleROM» klarte å lykkes med sitt forsett. Ikke bare i tittelen, «Rio, 8300 Svolvær», foretar Flygari Johansen en magisk mellomlanding. Det lyktes også et helikopter å sette kunstneren - og hans lille gipskopi av den monumentale Kristus-figuren fra Corcovado-toppen i Rio de Janeiro - trygt ned på en av tindene til øya Store Molla utenfor Svolvær. Gjennom kikkerten på flyplassen ser man at dette ikke bare er løgn og forbannet dikt. Så hyggelig.