Fjell forteller

Fjells fortellinger og Inger Eris kunsthistoriske framstilling utfyller hverandre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: «KAI FJELL – kunstneren forteller» heter ei bok som har kommet ut i forbindelse med 100-årsjubileet for kunstneren. Den kan være et nyttig supplement til minneutstillingen i Haugar Vestfold Kunstmuseum. Boka er skrevet av sønnen Bamse, og basert på samtaler med faren i 80-åra. En god del av dette stoffet formidlet også Kai Fjell til sin biograf, Erik Egeland, for 30 år siden, men her kommer kunstneren mer direkte til orde. Det gir en egen tone til stoffet. Men det er også fortjenstfullt at boka får en skikkelig kunsthistorisk avrunding gjennom Inger Eris etterord.

Nødrop

Kunstnerisk pendlet Fjell mellom sosial, mørkstemt ekspresjonisme, fabulerende surrealisme i strek og en form basert på folkekunstens dekorative fargerikdom. Han var nært knyttet til kolleger så innbyrdes ulike som Harald Kihle og Arne Ekeland. I likhet med sistnevnte opplevde Fjell et formidabelt gjennombrudd i Kunstnernes Hus før krigen, bare fem år etter å ha blitt karakterisert totalt talentløs i den konservative pressen. Pola Gauguin øynet lyspunkter i Dagbladet, og det kom også en viktig oppmuntring i form av Schäffers Legat året før suksessen på «Huset». Først etter at den var et faktum, kunne Fjell – som mistet ei stappfull lommebok i restaurantdøra – bevilge seg «en høy, gyllen øl» på Grand. Det fins for øvrig en selvtegnet karikatur av kunstneren med to pengeskrin i hendene ved vel overstått i boka. Slike lyse framtidsutsikter kunne Fjell neppe ha forestilt seg da han malte «Gjensitteren vet noe» i 1934. Det såre nødropet av et bilde med en isolert guttunge som både fysisk og mentalt synes stengt inne av det traumatisk trykkende og fargemessig kummerlige klasserommet, har nok både en personlig grunn og allmenn adresse. Bare en framsynt tegnelærer kompenserte for stemplet som sinke i skolen, men det skar seg også mellom akademiprofessor Axel Revold og Fjell seinere i det humpete utdanningsløpet. En parisreise i 1931 ble også en bomtur, men året etter kom de tyske ekspresjonistene til Oslo. Da opplevde Fjell outsiderrollen som produktiv: «Jeg sto utenfor og var fri, jeg kunne gjøre som jeg ville!».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer