Fjell forteller

Fjells fortellinger og Inger Eris kunsthistoriske framstilling utfyller hverandre.

BOK: «KAI FJELL – kunstneren forteller» heter ei bok som har kommet ut i forbindelse med 100-årsjubileet for kunstneren. Den kan være et nyttig supplement til minneutstillingen i Haugar Vestfold Kunstmuseum. Boka er skrevet av sønnen Bamse, og basert på samtaler med faren i 80-åra. En god del av dette stoffet formidlet også Kai Fjell til sin biograf, Erik Egeland, for 30 år siden, men her kommer kunstneren mer direkte til orde. Det gir en egen tone til stoffet. Men det er også fortjenstfullt at boka får en skikkelig kunsthistorisk avrunding gjennom Inger Eris etterord.

Nødrop

Kunstnerisk pendlet Fjell mellom sosial, mørkstemt ekspresjonisme, fabulerende surrealisme i strek og en form basert på folkekunstens dekorative fargerikdom. Han var nært knyttet til kolleger så innbyrdes ulike som Harald Kihle og Arne Ekeland. I likhet med sistnevnte opplevde Fjell et formidabelt gjennombrudd i Kunstnernes Hus før krigen, bare fem år etter å ha blitt karakterisert totalt talentløs i den konservative pressen. Pola Gauguin øynet lyspunkter i Dagbladet, og det kom også en viktig oppmuntring i form av Schäffers Legat året før suksessen på «Huset». Først etter at den var et faktum, kunne Fjell – som mistet ei stappfull lommebok i restaurantdøra – bevilge seg «en høy, gyllen øl» på Grand. Det fins for øvrig en selvtegnet karikatur av kunstneren med to pengeskrin i hendene ved vel overstått i boka. Slike lyse framtidsutsikter kunne Fjell neppe ha forestilt seg da han malte «Gjensitteren vet noe» i 1934. Det såre nødropet av et bilde med en isolert guttunge som både fysisk og mentalt synes stengt inne av det traumatisk trykkende og fargemessig kummerlige klasserommet, har nok både en personlig grunn og allmenn adresse. Bare en framsynt tegnelærer kompenserte for stemplet som sinke i skolen, men det skar seg også mellom akademiprofessor Axel Revold og Fjell seinere i det humpete utdanningsløpet. En parisreise i 1931 ble også en bomtur, men året etter kom de tyske ekspresjonistene til Oslo. Da opplevde Fjell outsiderrollen som produktiv: «Jeg sto utenfor og var fri, jeg kunne gjøre som jeg ville!».

Sorg

Dette gjaldt også i forhold til samtidas ideologiske og kulturelle brytninger. Fjells fascinasjon for surrealismens objet trouvé-estetikk framgår for eksempel tydelig av utsagnet: «Du går på stranden og finner en stein, den tar du med deg. En annen ville gått forbi den steinen, men valgt en annen. Du kan signere din stein som ditt funn, og han kan signere sin. Begge har gjort en kunstnerisk innsats da de valgte sin stein». Selv om Fjells forhold til okkupasjon og krig blir nedtonet, er sorgen i et maleri som «Flyktninger vender hjem» fra 1944 klart forbundet med denne bakgrunnen. Like innlysende må forfatterens fødsel i 1942 ha virket inn på Fjells meditative madonna-motiver fra samme periode. Mens mannen – med tydelige Hamsun-paralleller som kunsthistorikeren Anita Rebolledo har pekt på – synliggjør vandreren. Inntil livsverket ender i et hittil ukjent stilleben med to tomme kaffekopper, en kjele og en bladfylt bolle som en epilog mot mørket.