INTERNASJONAL SNAKKIS: Andre Bratten.  Foto: Øistein Norum Monsen
INTERNASJONAL SNAKKIS: Andre Bratten. Foto: Øistein Norum MonsenVis mer

Fjellstøtt fra neste generasjon elektronika-helter

Vi anmelder Bylarm-lørdagen: Andre Bratten, Drippin og Arshad Maimouni.

Andre Bratten

BYLARM: Andre Bratten sto med debuten «Be A Man You Ant» for det Dagbladet mente var fjorårets beste norske elektronikaalbum, og når han i natt spilte sin andre Bylarm-konsert i år, var det som et av de norske navnene med størst internasjonal buzz.

Med høyst kredible RBMA som samarbeidspartner har Kulturhuset vært et fint fokuspunkt for elektronisk musikk under årets festival. Brattens opptreden falt godt på plass i denne settingen.

Noen utagerende sceneopptreden byr han ikke på, men det skal heller ikke dette være - derimot er publikum akkurat så bevegelige som de bør, med noen ivrige, lightstick-viftende sjeler som tar i bruk benken langs veggen som dansegulv.

Brattens instrumentale nydiscohouse bobler friskt av gårde med sin rene og runde lyd, og snirklende synthmelodilinjer som gjør vokal helt overflødig.

I løpet av settet får han plass til både den behagelig luntende spacediskoen i albumets tittelspor, den eggende housen i nye «Trommer og bass» og flotte, svevende «Aegis». Når det hele toner ut etter en tilmålt halvtime, føles det så altfor lite. Det er ikke et dårlig skussmål.

Arshad Maimouni

BYLARM: Det er sjangeren for de virkelig store stemmene den 19 år gamle r&b-sangeren Arshad Maimoni har gitt seg i kast med. Det er ingen ufarlig oppgave, og på Gamla lørdag kveld viste han at han fortsatt har en vei å gå. For selv om sangmelodiene sitter, blir det litt tynt og ustøtt i de ambisiøse, kjappe melisma-vendingene hans.

På den positive siden viser han gode låtskriveregenskaper, og selv om den lille radiohiten «Definere meg» lener seg i overkant mye på The Weeknd, kler dette tåkete, spartanske lydbildet ham. Ikke minst fordi han i disse låtene slipper til godt med luft i stemmen.

I tillegg har Maimouni altså det selvfølgelige pågangsmotet til å kommunisere med publikum som var han en fiks ferdig stjerne.

Bandløsningen med trommeslager og keyboardist får tidvis et litt ukledelig preg av jazzlinjefunk, og når trioen mot slutten slenger inn en nærmest obligatorisk radioelektropopvariant, er heller ikke det av det mest spennende.

Da sitter det langt bedre med avrundingen: Den høyst minneverdige, mykt gyngende sistesingelen «Valuta, glitter & gull». Potensialet er der, men gjennomføringen trenger finpuss.

AMBISIØS: Arshad Maimouni. Foto: Øistein Norum Monsen
AMBISIØS: Arshad Maimouni. Foto: Øistein Norum Monsen Vis mer

Drippin

BYLARM: Drippin (Erik Spanne) hører til den stadig mer markante bølgen av unge, norske elektronikaprodusenter i ferd med å bygge seg et navn i utlandet. Her hjemme har 23-åringen fra Stavanger produsert låter for blant annet Lars Vaular og Yoguttene, men når han stiller på Kulturhusets scene lørdag, er det helt på egenhånd.

Med sømløse overganger beveger han seg mellom tilstøtende elektroniske sjangre, i et symbiotisk grenseland mellom tung, skarp hip hop og kald, bassdrevet house.

MIKSEKUNSTNER: Drippin. Foto: Øistein Norum Monsen
MIKSEKUNSTNER: Drippin. Foto: Øistein Norum Monsen Vis mer

Det meste er instrumentalt, men innimellom dukker det opp samplet vokal - enten som smektende melodier eller rap, eller som rytmeelement i form av oppkuttede bruddstykker.

Asymmetriske, repetitive rytmer svinger bortom både garage, dancehall og trap-r&b, og ved siden av den generelle musikaliteten er det nettopp dette varierte spennet, og lettheten han manøverer seg i det med, som gjør at Drippin overbeviser.