Fjellterapi

Gode ansikter og finstemt dialog i «Fjellet», Ole Giævers regidebut.

FILM: Neste uke er det premiere på «Rabbit Hole», der Oscar-nominerte Nicole Kidman og ektemannen forsøker å reparere forholdet etter at deres fire år gamle sønn døde i en ulykke.

Men allerede i morgen kan du se «Fjellet», der et lesbisk par prøver å forsone seg med at deres fem år gamle sønn døde i en ulykke.

«Rabbit Hole» bygger på et prisbelønt skuespill, mens «Fjellet» er et kammerspill som med letthet kan overføres til scenen. Eller kanskje ikke? Jeg mener, regissør og manusforfatter Ole Giæver har ikke valgt snaufjellet som ramme utelukkende av økonomiske grunner.  

Mye omtale Tromsøgutten har en lang historie som ung og lovende. Han har gått gradene, laget et knippe kortfilmer, mottatt priser og gradvis økt lengden fra standard kortformat, via novellefilmen «Sommerhuset» til den lange debuten, som strekker seg til 73 minutter.  

«Fjellet» åpnet filmfestivalen i Tromsø, har vært innom Panorama-programmet i Berlin og er, etter mye omtale av regissør, skuespillere og det lave budsjettet, endelig klar for ordinær kinopremiere.  

Holder tonen To år har gått siden Nora og Solveig mistet sønnen og nå vil Solveig (Ellen Dorrit Petersen) dra tilbake til fjellet der ulykken skjedde. Nora (Marte Magnusdotter Solem) er motvillig blitt med, dels fordi Solveig har truet med å gjøre det slutt hvis hun takker nei.  

Filmen er laget for skarve tre millioner kroner, men, som Giæver har vært ivrig etter å understreke, film dreier seg ikke bare om penger: Man tager to jenter, plasserer dem på Norefjell og ser hva som skjer. Sagt på en annen måte: Man lar to dyktige skuespillere med «gode» ansikter sette sitt preg på et manus med relativt få replikker.  

De to angir stemningen ved første replikkveksling og holder tonen gjennom hele filmen. Det er svært lite som skurrer i dialogene mellom Nora og Solveig. Alt fra det minste kremt til det som ligner på raseriutbrudd er riktig kalibrert.  

Noe mangler Giævers siste kortfilm, den svartkomiske Tommy (2007), som ble kåret til tiårs nest beste av Rushprint, handler om to gamle kjente som møtes i fjellet. I første del av «Fjellet» oppstår komikken fordi det passiv-aggressive samspillet mellom jentene er så lett å kjenne seg igjen i. Utover i filmen forsvinner det komiske og den knugende sorgen kommer i fokus.  

Min innvending er at det skjer for lite. En noe fyldigere fortelling med mer tydelige svingninger hadde ikke virket skjemmende på helheten, for å si det slik. Giæver har fin kontroll over virkemidlene, men de ingrediensene han har valgt å bruke, ville gjort seg like godt i en tre kvarters novellefilm.