Fjerde opus med Pondus

Ei stor bok som skjemmes av altfor mange repriser.

TEGNESERIE: Frode Øverlis Pondus trykkes i en rekke aviser over det ganske land og publiseres i et eget månedsmagasin som selges i 100 000 eksemplarer.

Og vi kan jo bare spekulere på hvor mange treff serien har på nettet hver morgen.

Sløve nok

Nå kan Pondus-hungrige se fram til den fjerde samleboka med den feirede bussjåføren, hans jentegærne kompis Jokke, hans kloke Beate, vise datter og dumme sønn. De fleste side-kickene er på plass, og vitsene er akkurat så sløve at det holder.

Øverli kaller samlingen denne gang for «Flat firer», en forsvarsstrategi som burde få klokkene til å kime alarmerende for både en fotballgal serieskaper og oss lesere. Vel hviler en tegneseries suksess på gjenkjennelsen, og overraskelsen i gjenkjennelsen, som grep, men Pondus blir nå litt for gjenbrukt.

Til nå har det vært en fin utvikling i typegalleriet: Jokke har gjenfunnet sin far via en refusert serietegner, Beate er blitt selvstendig og vakker, veslejenta i familien har begynt å gå, Jokke har til og med fått seg en jobb han liker og har flyttet sammen med Turid-Laila (!).

For lettvint

Men «Flat firer» bærer ikke preg av denne utviklingen. Den bærer preg av et tamt forsvarsspill, hvor serieskaperen strengt tatt kunne ha trådt skikkelig til. Da helst med noe nytt.

Serien er blitt så populær at selv svenskene nå utgir den som bok. Men en samlebok bør inneholde noe mer enn resirkulert vare som er tilsynelatende tilfeldig redigert. Her burde det vært spandert nytegnete sider, mer farger og kanskje en lang historie i likhet med julefortellingen med Jokkes far for et års tid siden. Den var det spenst i, en tolver på tippekupongen. Jeg kan dessverre ikke si det samme om årets Pondus-samling.