Fjern barnetrygden

BARNETRYGD 2: Da barnetrygden ble innført, var det et tiltak som skulle bidra til å hjelpe en fattig befolkning utarmet av krigen. Dårlig råd er imidlertid intet stort problem i dagens Norge.

Landet har opplevd flere tiår med store lønnsøkninger, og tilskudd til barnefamilier er ikke avgjørende for om man velger å få barn eller ikke. I 1960 var de offentlige støtteordningene langt dårligere enn i dag, men fødselsraten lå likevel på nærmere 3 barn pr. kvinne – mens man er nede i 1,8 i dag. Til sammenligning ligger USA godt an når det gjelder reproduksjon, med en rate på 2,1 per kvinne. Landet har neppe utmerket seg med sjenerøse ytelser til fødende.

Det er ingen som er uenige i at det offentlige bør stille opp for fattige familier, men det er langt derfra til å mene at barn generelt er en støtteberettiget ulempe. Barnefamiliene blir betraktet som en svak gruppe. Politikerne skaper en ond sirkel: Først har staten så mange velferdsordninger at skattenivået vokser, deretter gir de samme skattebetalerne offentlige ytelser som de blir avhengige av når de ikke kan leve av egen nettoinntekt. Dette tjener kun sosialdemokratiet på.

Det er meningsløst at politikerne skal smøre velferden tynt utover store grupper, når fattige enkeltindivider knapt har til tak over hodet. Støtteordningene bør derfor rettes mer mot fattige familier enn i dag. SVs Karin Andersen skriver i Dagbladet 8.juli at en avvikling av generell barnetrygd vil stigmatisere dem som må be det offentlige om hjelp. Men dette er et like dårlig poeng som å foreslå å gi alle i en klasse karakteren 5 i naturfag for å skjule en dårlig elev. Synliggjøring av sosiale problemer er den beste måten å bekjempe dem på.

De generelle støtteordningene skulle gi folk mer økonomisk frihet. I dag gir de også folk frihet fra ansvaret for å forsørge egen familie. Når velferdsnivået generelt øker er ikke svaret mer offentlig støtte, men å stole på familienes evne til å klare seg selv.