Første juli i år feiret Finnmarksloven ti-årsjubileum i Lakselv, med både statsministeren, representanter fra storting, Finnmark fylkesting og Sametinget til stede.
Feiringen framsto som en gjennomgående kritikkløs og selvforherligende hyllest til loven fra de deltakende aktørene. Dette er bemerkelsesverdig i et fylke der 12.000 finnmarkinger - 17 prosent av fylkets befolkning - skrev under på lister mot loven før den skulle vedtas i 2005. I Finnmarksmedia fortsetter reaksjonene mot loven, også ti år etter at den ble iverksatt.
Jeg er mot all form for etnisk diskriminering. Lover basert på etnisk tilhørighet, eller rase, som er et annet ord for det samme, skaper skiller i befolkningen som i stedet bør viskes ut. På 60-tallet fjernet USA raseskillet i lovgivingen. Det samme gjorde daværende Rhodesia (nå Zimbabwe) i 1987, og Sør-Afrika i 1994. Det er på tide at Norge følger etter.
Den mest usmakelige overskriften jeg har sett i noen leder i noen norsk avis sto i avisa Finnmarken da Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. Den lød: «Et Finnmark for finnmarkinger». Det var en hyllest til at finnmarkinger nå kunne beholde ressursene selv, i stedet for å dele dem med andre.
La oss tenke oss en leder i Dagbladet, Aftenposten eller VG, med overskriften «Norge for nordmenn», som hyllet at vi diskriminerte innvandrere med permanent opphold i Norge. Det er grunn til å undres over at mange av dem som reagerer sterkest på formuleringen «Norge for nordmenn» finner det aktverdig at Finnmark først og fremst skal være for finnmarkinger, og da særlig for de av finnmarkingene som kom først.
Da Finnmarksloven ble vedtatt hevdet både Stortinget og Sametinget at loven ville behandle alle som bor i Finnmark likt, uavhengig av om de kan kalles urfolk eller ikke. Men i ettertid er det åpenbart at loven diskriminerer, både ut fra geografisk bosted og hvilke gener den som bor i fylket har. Man behøver bare å lese første paragraf i lovteksten for å konstatere det. Her framgår det at loven har som formål å forvalte Finnmark fylke «til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv».
Diskrimineringen er tre-leddet: Mennesker utenfra skal diskrimineres i forhold til finnmarkinger, finnmarkinger uten samiske røtter skal diskrimineres i forhold til samer, og fastboende samer skal diskrimineres i forhold til reindriftssamer.
Forsvarere av loven sier at slike formuleringer har liten praktisk betydning. Hvorfor er lovformuleringene i så fall tatt med? Ti års erfaring med loven viser at rasediskrimineringen har praktiske konsekvenser. Konflikten som har oppstått om gruvedrift i Kvalsund, med Sametinget som en mektig og aktiv aktør for å hindre næringsvirksomhet i kommunen, er ett eksempel. Reindriftens generelle særstilling i fylket er en annen. Man må være same for å kunne drive med reindrift i Finnmark. Der reinen ferdes må alt annet vike.
Mens gruvedrift i realiteten har etterlatt relativt beskjedne landskapssår i Finnmark, har reindriften ført til forørkning av store viddeområder. Likevel omtaler urfolksentusiaster reindriften som noe som skjer i pakt med naturen, mens gruvedrift, vindmølleparker og satsing på lokal næringsdrift beskrives som skadelig og miljøfiendtlig. Reindriften vernes både i Reindriftsloven og Finnmarksloven, i ei tid da det er behov for omfattende tiltak for å få ned reintallet. Slik bidrar begge lover til å opprettholde nedbeiting og naturskader i fylket, fordi reindriften overordnes all annen virksomhet på all grunn i Finnmark, der dyrene beiter helt inn i folks hager og på gresskledde gravlunder. Dyrenes eiere er ikke å se.
Som barn lot jeg meg på 60-tallet både forundre og opprøre over diskrimineringen av fargede i USA og Sør-Afrika. Apartheid strider mot den grunnleggende forståelsen av at alle har krav på samme menneskerettigheter, uavhengig av rase, religion eller rang.
La oss tenke oss at svaret på undertrykkingen av de fargede i USA ble endret til å særbehandle fargede, begrunnet i deres hudfarge og kultur. En omskriving av §1-2 i Lov om Sametinget vil da lyde: «Den fargede folkegruppe skal ha et eget landsomfattende parlament, valgt av og blant fargede.»
Barack Obama er valgt til president i et land der han femti år tidligere ikke kunne sitte i samme buss som hvite. Hvorfor tror vi i Norge at vi må diskriminere deler av befolkningen for å oppnå likeverd, når andre land går bort fra tilsvarende skiller for å oppnå det samme? Jeg forlanger samme rettigheter som samer, selv om min familie først kom fra Tornedalen i Sverige til Finnmark i 1870. Min familie flyttet til kysten og ble nordmenn, mens nabofamilien i Övertorneå flyttet til Kautokeino og ble urfolk.
Det burde aldri vært noen egen lov for Finnmark, like lite som vi bør ha egne lover for Nordland eller Hedmark. Vi er én nasjon vi med, også vi fra Finnmark. Straks begreper som «same», «Sametinget» eller «urfolk» bringes inn i lovteksten, og legger føringer for beslutninger som skal fattes, diskrimineres de som ikke har stemmerett til Sametinget og ikke kan påberope seg røtter som urfolk. Finnmarksloven er full av slike formuleringer.
Selv om loven gjøres etnisk nøytral, vil særlig utsatte grupper fortsatt kunne gis et vern. ILO-konvensjon 169 om urfolk, som Norge har sluttet seg til, tilstreber dette, men uten å ta til orde for ny ulikhet, slik Finnmarksloven legger opp til. Urfolksbegrepet framstår i tillegg som en kunstig konstruksjon i Finnmark i dag, der alle er så integrert at det er nærmest umulig å vite forskjell på same eller annen nordmann.
Rigoberta Menchu fra Guatemala sa det ganske treffende da hun besøkte Finnmark etter å ha mottatt Nobels fredspris i 1993: «Dere samer i Norge har oppnådd det som vi håper på å oppnå for urfolk i Guatemala i en fjern framtid.» Det kunne hun med rette si før Finnmarksloven skapte nye skiller.
I Norge har både samer og andre nordmenn samme sosiale og trygdemessige rettigheter uavhengig av etnisk tilhørighet. En lov som gir særrettigheter basert på rase skaper ingen likhet for loven, men bidrar tvert imot til fornyet diskriminering. Det bør ikke Norge være bekjent av i 2016.
