Fjernkontakt av tredje grad

Suveren Mutter, velopplagt orkester

m/Oslo-Filharmonien. Dir.: Jukka-Pekka Saraste Oslo Konserthus KONSERT: Mer prestisjefylt kan det knapt bli, med Mutters siste plateaktuelle verk, Mendelssohns Fiolinkonsert, øverst på plakaten.

Likevel ble det et litt selsomt møte. Oslo-Filharmonien hadde plassert denne anmelderen øverst opp og aller bakerst på balkong, muligens som et innspill i debatten om akustikken i Oslo Konserthus.

Myndig

Så la meg aller først si at det taler til Mutters ubetingede fordel at særpreget hennes kom gjennom og nådde fram, helt opp til der hvor jeg satt.

Intensiteten i klang kan være én innfallsvinkel, fordi den er usvekket gjennom alle valører i spill og strøk. Myndigheten i positur er en annen. Hun er helt til stede fra første strøk, med en tone som er gjennomtrengende, men alltid like fleksibel. For det er lydhørheten for musikken som gir nerven i Mutters fortolkningskunst. Allerede i den skinnede førstesatsen varierte hun strøk og klang, og lokket fram tonekvaliteter som du ikke ante fantes i en fiolin.

Samspillet med orkestret var en annen side, med Oslo-Filharmonien under Jukka-Pekka Saraste lydhørt på plass. Slik strømmet musikken mot oss, uten rutine eller dødvekt av noe slag.

I den langsomme andresatsen duvet Mutter og orkesteret i vakker tre-takt, som i en perfekt pardans, med svikt i knærne og sug i strøket. Der fikk vi også Mutters røffe dype register, der hvor skjønnklangen viker plassen for uttrykket.

Og så rundet de av med en vital sistesats, før Mutter spilte Bach solo, ubeskyttet og vakkert som et streif av bar hud.

Vital

Oslo-Filharmoniens Bartók var også et kapittel for seg. De vartet opp med den relativt sjeldent spilte orkestersuiten fra balletten «Treprinsen». Slik ga de oss den mer sydende delen av Bartóks musikk, et uttrykk som bare sjelden kom til å stå i forgrunnen i det ellers måteholdne livsverket til denne komponisten.

Men i «Treprinsen» renner det nesten over. Uttrykket er nærgående som du sjelden hører det, og klangprakten enorm. Saraste styrte gjennom styrtsjøene med mesterlig grep om dirigentpinnen. Han fikk fargene til å skinne og rytmene til å koke, uten et øyeblikk å miste grepet om helheten.

Mesterlig, verken mer eller mindre.