Fjernsyn for blindebukker

KASTER MAN ET BLIKK på TV-oversiktene som daglig står trykt i danske aviser, ser man at norsk TV er håpløst bak det danske, hvis sendeflate er renset for sendinger med annet budskap enn tidtrøyte, mens svensk TV beviser sin mangel på kontakt med den moderne medievirkeligheten ved stadig vekk å bringe enkelte programmer av en viss kritisk samfunnsrelevans og lødighet.

I Danmark raser for tida en heftig debatt om det offentlig finansierte fjernsyn, og ettersom institusjonen Danmarks Radio (som altså også omfatter TV) akkurat nå feirer sitt 75-årsjubileum, er det kanskje en passende anledning til å gi et bilde av det som om få år sannsynligvis også er norsk medievirkelighet.

Kritikerne av det offentlige fjernsynet hevder at de nasjonale kanalene DR1 og TV2 beveger seg i stadig mer populistisk retning, og i en fatal fokusering på seertall ikke lenger er til å skjelne fra de kommersielle, reklamefinansierte satellittkanalene.

Forsvarerne av DR1 og TV2, som stort sett er identiske med dem som også mottar lønn der, hevder det motsatte: At de to stasjonene forbereder seg på medieframtida og utgjør et avansert eksperiment i en ny virkelighet, som de grånende, alderdomssvekkede kritikerne har mistet kontakten med i sine lufttette studerkamre.

Begge parter tar feil. På samme tid har de likevel rett. Kritikerne har rett i at DR beveger seg i populistisk retning. Forsvarerne har rett i at institusjonen presenterer et avansert, nærmest avantgardistisk, eksperiment. Men begge tar grunnleggende feil når de tror at deres innbyrdes slagsmål har noe som helst med mediepolitikk å gjøre. Det er en debatt som blir ført av to blindebukker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER I DAGENS verden to industrier som framfor noen andre opplever en boom. Den ene er medieindustrien, den andre er fengselsindustrien. USA er det landet i verden som har det høyeste antallet fanger. Over to prosent av befolkningen befinner seg i permanent kontakt med straffesystemet. USA er også det landet hvor det daglige fjernsynsforbruket er høyest, og mellom disse to tingene finnes det en forbindelse.

Én ting er karakteristisk for nyere fengselsbygging. Man prioriterer sikkerheten høyest. Fengslet er først og fremst beregnet på oppbevaring av mennesker. Modellen er isolasjonscella. Tanken om resosialisering, om reformering av de innsatte, er forlatt. Ikke fordi det har skjedd et skifte i menneskesynet og man har oppgitt troen på at mennesket dypest sett er godt, men fordi den verden utenfor som tidligere tiders fanger en gang skulle integreres i, ikke lenger finnes. Samfunnet endrer seg så hurtig og radikalt at det ikke lenger er plass til dem. De innsatte tilhører fra nå av den mennesketypen som under globaliseringen kommer til å utgjøre flertallet, og som den tyske forfatteren Hans Magnus Enzenberger har kalt «de overflødige». Derfor er framtidas fengsler innrettet som lagerhaller, en slags menneskelig langtidsparkering innstilt på uendelig.

Noe liknende gjør seg gjeldende for framtidas arbeidsløse. En gang utgjorde de en reservearmé, en arbeidskraft i venteposisjon, hvis faglige kompetanse bevarte sin verdi i den tida som gikk før konjunkturene igjen snudde. Nå er også deres faglige kunnen foreldet, og en tilbakevending til arbeidsmarkedet utenkelig. De er nullstilte skjebner, dømt til oppbevaring i en permanent overflødighets usynlige isolasjonsceller.

DET ER DISSE og en lang rekke andre beslektede sosiale grupper det nye fjernsynet henvender seg til, med et tilbud om mulighet for en mer human - det vil si mindre voldelig, og for sosial- og rettsvesenet dessuten mindre kostnadskrevende - form for selvdestruksjon enn den som ellers byr seg for den permanent marginaliserte i form av narkotika, alkoholmisbruk og kriminelle aktiviteter.

Effekten av den nye fjernsynsmodellen er en slags lokalbedøvelse av hjernen. Fjernsynet tilbyr et fristed til mennesker som hvis de tenkte over mangelen på utsikter i sin egen tilværelse, ville bli grepet av uro, engstelse og rastløshet. Ekspansjonen i medieindustrien lar seg slik bare forklare ut fra samme bakgrunn som ekspansjonen i fengselsindustrien. Det er ikke mediepolitikk, men sosialpolitikk forkledd som mediepolitikk.

Det er denne modellen Danmarks Radio har overtatt som forbilde for en dynamisk fornyelse av institusjonen. Og institusjonens ledere har til forsvar for denne modellen alle rykket ut i pressen for å ta et oppgjør med det foreldede dogmet at mennesket skulle være et nysgjerrig og åpent vesen med behov for å lære verden det bor i å kjenne. Livet er, slår de i stedet fast, bare dødens forgård, og det første det gjelder å slå i hjel, er tida. Her er Danmarks Radio seerne behjelpelig, og det er her den innerste meningen i begrepet public service ligger.

HER ER DET NØDVENDIG å stoppe opp et øyeblikk og stille noen spørsmål. Er bildet jeg har tegnet av Danmark korrekt? Er Danmark et land med et sterkt ekspanderende fengselsvesen, en aggressivt voksende arbeidsløshet, som ikke byr sine ofre andre livsperspektiv enn oppbevaringens, et dramatisk antall funksjonelle analfabeter?

Er ikke Danmark tvert om et land hvor det med en aktiv innsats som er blitt beundret rundt om i Europa, har lyktes i å bringe arbeidsledigheten ned på et minimum? Dette er paradokset i Danmarks Radios programpolitikk: Man lager TV for folk med sju års skolegang i et land der det er en utdanningspolitisk målsetting, som også blir oppfylt, at 50 prosent av hver årgang skal ha examen artium.

Det er derfor jeg kaller Danmarks Radios nåværende programpolitikk for et avantgardistisk sosialpolitisk eksperiment: Man forbereder seg på en situasjon som ennå ikke foreligger, men som vil foreligge den dagen vi er blitt løpt over av globaliseringen, velferdsstaten har kapitulert, de siste motstandslommer er nedkjempet og vi framfor alt har gitt opp det bærende i demokratiets idégrunnlag: bestrebelsen på å skape like muligheter for alle.

DET INTERESSANTE ER selvfølgelig at det offentlige fjernsynets ledere klarer å framstille denne avviklingen av demokratiet som det motsatte, en seier for demokratiet. De lager fjernsyn for alle, hevder de, og framstiller seg selv i heltepositur som den brede befolknings modige bannerførere overfor en liten, udemokratisk åndselite.

Spørsmålet tilbake til dem blir selvfølgelig hvilken mening det gir å snakke om elite i et land hvor 50 prosent av befolkningen har artium, som de aller fleste supplerer med en eller annen form for høyere utdannelse. Sannheten er at Danmarks Radios målsetting om å lage fjernsyn for alle er en illusjon, og at institusjonen selv godt vet at den lager minoritetsfjernsyn. Danmarks Radio har bare valgt å lage fjernsyn for minoriteten av lavt utdannede framfor minoriteten av høyt utdannede. Og dermed har institusjonen forspilt muligheten til å spille en annen rolle i den demokratiske debatten enn obstruksjonens.

Saken er at om folket skal være i fred for eliten, innebærer det også at eliten får fred for folket. Når eliten ikke kan blande seg inn i folkets fritid, kan folket heller ikke blande seg inn i elitens arbeid. Danmarks Radio arbeider aktivt i retning av det debattfrie og spørsmålsløse demokratiet, hvor beslutninger uhindret kan treffes over hodet på befolkningen fordi befolkningens hoder er opptatt på andre steder, eller rettere sagt: Befolkningens hoder er nettopp ikke engasjert, men skrudd av, som en lyspære fra sin sokkel.

MODERNE ELEKTRONISKE medier kan se annerledes ut enn vrengebildet hos de kommersielle satellittkanalene og et offentlig fjernsyn som det danske, som har seiret seg til døde i konkurransen.

Om Norge vil, er det ennå tid.