Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fjernsynets nye lover

«Brede smil og spisse albuer - Hvordan fjernsynet overtaler» heter medieforsker Espen Ytrebergs nye bok som kommer ut i morgen. Der gir han oss blant annet en bruksanvisning til fjernsynskikking - forklart gjennom ti tendenser som preger dagens TV.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Du har kalt din bok «Brede smil og spisse albuer» - hva mener du med det?

- Med brede smil tenker jeg på karismatikerne, på de med utstråling, de som kommer gjennom ruta, som de sier. Og med spisse albuer, snakker jeg om de manøvreringene man gjør i mediet for å få det til å virke. Selv i vennlige intervjuer ligger det ofte en aggresjon under. TV-mediet kan bli et industriell forbruk av mennesker, der skjebner brukes som råstoff. En sjelden gang skjer det at noen virkelig viser fram sjela på fjernsyn. Da risikerer man at hele programmet bryter sammen.

- Hvorfor?

- Fordi menneskene det gjelder blir helt lammet. Alt stopper. Og det er det fjernsynet ikke tåler. De vil gjerne ha følelser, men de må være regisserte.

- Hva er det fjernsynet overtaler til?

- Til å fortsette å se på. Heng med, ikke skru av, «Se på meg!» er meldingen.

- Som bringer oss til din første tendens, «flatestyring»?

- I gamle dager var det gjerne et avbrudd mellom programmene. I dag jobber hele avdelinger med å konstruere programflater og overganger mellom programmer, som holder oss på plass.

- Hva betyr det for programmene?

- I stedet for å «ha noe på hjertet», vil dagens programmer skapes andre veien: Hvilke elementer må programmet inneholde for å trekke så mye publikum vi vil ha? Programmene må passe i flatene. Nå er det i større grad programflatesjefen som bestiller, ikke avdelingene som produserer program. Det så blir programflatesjefens ansvar å mikse. «Etter Dagsrevyen trenger vi et informativt og underholdende program for å holde på publikum. Det må ikke koste for mye og for all del ikke være ironisk.»

- Så har du det du kaller «seerglidemidler»?

- Ja. Kampen for å beholde seere er mest intenst mellom programmene. Det er da en kanal risikerer å miste seere, men det er også der den kan lokke til seg nye. Målt i kostnad pr. minutt er de små sekvensene dyrere enn alt annet på skjermen. Der brukes alle de grep moderne fjernsyn har. Du forhåndsvarsles om det som skal komme, og at det er viktig å følge med.

- Er det derfor jeg en måned før OL begynner har en følelse av at jeg alt har sett det?

- Nettopp. Det finnes franske teoretikere som vil hevde at det er akkurat det du har gjort. På en måte forsvinner tida - hallodamene bruker ikke ordet reprise lenger, de sier «Det blir en mulighet til gjensyn med....».

- Så har du «lavbudsjettsyndromet»?

- Ja, det er enkelt. Stadig flere kanaler, stadig mer sendetid, men ikke flere penger. Da må kostnadene pr. program gå ned. Moderne fjernsyn blir i stigende grad lavbudsjettfjernsyn, det gjelder både i kommersielle kanaler og i NRK. Magasinprogrammer med gjester i studio er billige, dermed blir det også mange av dem.

- Og «konseptkverna» er en tendens?

For dem som jobber med programflater, finnes det en sterk tro på at en idé som har fungert et annet sted, vil fungere også her. Dessuten har man klokkertro på etablerte programlederfjes. Og konseptene fortsetter til ratingen faller.

- Gjør det noe, hvis det er populært?

- Det gjør noe hvis man skviser sitronen for lenge. Dessuten vil kravet om evige serier føre til at programskaperne må gå på rutine. Folk får aldri tid nok til å lage et ordentlig godt program, de må løpe videre.

- Hverdagsliv og sensasjoner er stadig mer utbredt?

- Det skal virke hverdagslig, men er ofte konstruert og arrangert. Vi spiller oss selv på fjernsyn.

- Hva mener du med «metarutiner» og «nostalgi»?

- Eksemplet jeg nevner i boka er Clairol-reklamen der modellen sier «Det er lett å få vakkert hår - i hvert fall i en TV-reklame!». Fjernsyn som ironisk kommenterer seg selv, fjernsyn som reflekterer og spiller på seg selv. «Lille-lørdag»-gjengen var jo geniale, men er også bare et eksempel på en trend. Der var de både nostalgikere og virtuose fortidsplyndrere.

- Ditt åttende grep er «fortetning»?

- Vi får stadig mer informasjon på skjermen. Der fjernsynsskjermen før så ut som et filmbilde, ser den nå oftere ut som en brosjyre. Det gjelder særlig i spesialkanalene, som MTV eller næringslivskanaler, der tekst ruller fortløpende over skjermen, marger brukes til logoer og informasjon.

- TV ser ut som Internett?

- Ja. For gruppen man henvender seg til, blir det en kode som raskt kan forstås.

- Så skriver du om «evighetsøyeblikket»?

Ja, tidsfølelsen kan bli borte foran skjermen. Snurrer et sykkelhjul fort nok, ser det til slutt ut som eikene står stille. Noe av det samme kan du oppleve på CNN, med fanfarer og updates og jingler og headlines.

- Din siste tendens er «estetisering»?

- Ja. Lenge så man på fjernsynsruta som et vindu mot verden, ikke sant? Man kunne se virkeligheten der ute. Det toppet seg med månelandingen. I dag er ikke fjernsynet et vindu, det er plastillina. Fjernsynet har bilder som kan formes og manipuleres i et utall retninger. Du ser ikke virkeligheten på fjernsyn, du ser noe skapt og formet. I fjernsynets estetikk ligger også repeteringen og serialiseringen, fjernsyn er en evig flate, sjelden et avsluttet verk. Der er vi ennå kommet kort når det gjelder å analysere og bevisstgjøre oss grepene.

- Hva mener du den største misforståelsen om fjernsyn er i dag?

- Troen på at fjernsynets sjel skulle være underholdning, at det ikke er noe annet som egentlig fungerer på skjermen. Det gir elitekulturen anledning til å avvise hele fjernsynet. Samtidig blir det en sovepute for programskapere og produsenter.