Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Fjorden, baby

Regjeringen får en ny «Alta-sak» i fanget, eller skal vi si «Standing Rock»? Den er fast bestemt på å tape, på spektakulært vis, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

KARASJOK (Dagbladet): Alta-saken ble det endelige gjennombruddet for den moderne, samiske nasjonsbyggingen i Norge. Den utløste etableringen av samerettsutvalget med jussprofessor Carsten Smith i spissen, for å meise ut samenes kulturelle og politiske rettigheter. Norske myndigheter hadde ikke annet valg etter sivil ulydighet og lenkeaksjoner i Alta-vassdraget, sultestreik foran Stortinget og internasjonal kritikk.

Det ble også slutten for de gigantiske vannkraftutbyggingene i Norge, som bare kunne feie over verneinteresser og lokalt selvstyre.

Nå seiler en ny sak opp, med samme eksplosive blanding av miljøinteresser og samerettigheter – kombinert med en stat på vikende front med en dårlig sak. Det styrer rett mot en ny «Alta-aksjon». På nytt er det en avleggs utbyggingsform som har kommet til Finnmark for å dø.

Regjeringen har egentlig allerede innrømmet tapet. De vil bare ikke gi seg. Slaget står om oppstart av ei kobbergruve i Kvalsund kommune, som etter fire års vurdering fikk tillatelse til å dumpe gruveavfallet rett i den lokale fjorden, Repparfjorden. Havforskningsinstituttet er sterkt kritisk, torsken gyter i området hvor deponiet er planlagt og elva er ei nasjonal lakseelv. Norge er ett av bare fem land i verden som tillater sjødeponi.

Det skal det også bli slutt på. I den nye regjeringserklæringen står det at regjeringen ikke skal gi flere slike utslippstillatelser og jobbe for å innføre et forbud. De skal bare dumpes i to fjorder til først, som allerede har fått utslippstillatelse. I Førdefjorden, og på grunt vann i Repparfjorden. «Forutsigbarhet for norsk næringsliv» er Høyre-kjepphesten som ris inn i solnedgangen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan komme til å koste mer enn det smaker. På flere måter.

I den nasjonale debatten om sjødeponier så langt, er det stort sett Førdefjorden vi har hørt om. Det er rart. For det ulmer i Finnmark.

Gruvedriften og sjødeponiet, eller «Nussir-saken» (etter navnet på selskapet som vil starte gruva), var den saken som engasjerte klart mest under valgkampen foran Sametinget i fjor høst. Partiet som profilerte seg tydeligst på motstanden, NSR, økte kraftig i oppslutning og sikret seg hele 18 av 35 plasser i forsamlingen.

I tillegg til sjødeponiet, vil gruven også ødelegge flere beiteområder for reindriften og blant annet flytteveien som seerne ble kjent med i NRKs «Reinflytting, minutt for minutt».

Det er også sådd tvil om hvor mye gruva faktisk vil kaste av seg økonomisk. En rapport fra Vista analyse, bestilt av Sametinget, konkluderer med at det ikke finnes tilstrekkelig grunnlag for å si at driften vil være samfunnsøkonomisk lønnsom. Men hva er vel det, mot noen få lokale arbeidsplasser og 0,5 prosent av salgsverdien til grunneier etter mineralloven? I Australia er den opp mot 5 prosent.

Under denne ukas plenumssamling i Sametinget stemte 30 av 35 representanter mot gruvedrifta, sannsynligvis til liten nytte. Saken kommer til å ende opp hos departementet, som etter alle solemerker vil si ja til oppstart.

Da kan helvete bryte løs.

Sametingsrepresentantene vi snakker med i Karasjok er tydelige på at de følger det institusjonelle sporet inntil videre, men aksjonsviljen er helt klart til stede. Og de er forberedt.

Samene var godt representert da amerikansk urbefolkning protesterte mot oljerørledningene i Standing Rock. Flere av dagens sametingsrepresentanter var selv tilstede, inkludert Sandra Marjá West fra NSR som er saksordfører for Nussir-saken i Sametinget.

De ble tilkalt for å hjelpe til med campen under de ekstreme værforholdene vinterstid nord på den amerikanske prærien. Det var minus 42 da West kom i desember 2016, og «bare» 20 minus da hun dro en måned seinere – med beskjed om at det bare var å ringe når de trengte hjelp.

Det er et løfte som det er all grunn til å tro vil innfris. Sakene er påfallende like: de handler begge om retten til rent vann, og urfolks medbestemmelse. Det internasjonale urfolkssamarbeidet, og miljøsamarbeidet, vil gi motstanden utenlandsk deltakelse - og gjenklang.

Enda en dimensjon som regjeringen kan hive opp på det allerede tunge lasset av argumenter mot prosjektet.

Likevel fortsetter ferden mot murveggen. Norge skal ut av det tvilsomme selskapet av land som tillater sjødeponi – Indonesia, Tyrkia, Papua Ny-Guinea og Chile. Vi skal bare ødelegge litt reinbeiteområder, forgifte et par fjorder og gamble med norske fiskeressursers rykte i utlandet og skape samisk opprør først.

Forstå det den som kan.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook