Fjorten og utilpass

«The Way Way Back» er en glimtvis sår oppvekstskildring dynket i munnrapp ironi.

BADELAND: Duncan (Liam James) og Susanna (AnnaSophia Robb) blir venner i «The Way Way Back».
BADELAND: Duncan (Liam James) og Susanna (AnnaSophia Robb) blir venner i «The Way Way Back».Vis mer

FILM: «The Way Way Back» er flere filmer i én. Allerede ved første replikkveksling merker vi at det er en indiekomedie. 14 år gamle Duncan (Liam James) har en klein samtale med sin mors kjæreste, Trent (Steve Carell), som synes Duncan må slutte å være så tafatt og innesluttet. Dessuten er lydsporet mer klimpre-klimpre enn tregreps party-party og det vil bli flere kleine samtaler.

Når gjengen ankommer Trents sommerhus, treffer vi den skravlete, alkoholiserte alenemora Betty (Allison Janney), som er den reneste standup-er. Hun har en søt datter, Susanna (AnnaSophia Robb fra «The Carrie Diaries»), en bokleser med syrlige-ironiske replikker. Duncans mor (Toni Collette) lager god mat og vil bare at den nye familiekonstellasjonen skal funke, men Trent ser ut til å friske opp en gammel sommerflørt.

Tjukk nostalgi
Vi ser tilsynelatende alt dette gjennom øynene til en mistilpasset 14-åring som savner sin far og sliter med å være tenåring. Men samtidig ser vi Duncans omgivelser gjennom et tjukt lag av nostalgi. Vi merker det allerede ved plutselige innslag av REO Speedwagon og Mr. Mister, men det kommer for fullt når Owen (Sam Rockwell) trer inn i historien som Duncans farssubstitutt.

Owen er en arbeidssky tvangsironiker som også er daglig leder for et badeland som ikke er forandret siden 80-tallet. Ja, Owen må være verdens mest munnrappe badelandsjef, noe som gjør meg nysgjerrig på filmens manusskrivende debutantregissører, Nat Faxon og Jim Rash. Paret vant en manus-Oscar for den mer melankolske «The Descendants», men denne gangen pøser de på med morsomheter.

Gode biter
Denne blandingen av drama, «indironi» og mer rølpete komedie makter ikke å stige opp i en høyere enhet, men de ulike bitene er ganske vellykkede. Jeg ler etter hvert av Rockwells lune kynisme og foreldrenes «voksensaker» leder opp til et rørende klimaks, men som oppvekstskildring hører ikke «The Way Way Back» hjemme helt i toppen. Neste gang bør Faxon og Rash rendyrke én sjanger.