SKUMMELT: Norsk krim kan by på drapsmetoder som plumbo, mordbrann og å bli spist av ulvehunder. Illustrasjon: Flu Hartberg
SKUMMELT: Norsk krim kan by på drapsmetoder som plumbo, mordbrann og å bli spist av ulvehunder. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Norsk krim

Flådd, filetert eller forgiftet: Slik skiller drapene i litteraturen seg fra det ekte krim-Norge

Krimbøkene viser et helt annet Norge enn drapstallene til Kripos.

(Dagbladet): Kokt levende i syltetøy, flådd eller gnagd opp av rotter. Det går hardt for seg i norske krimbøker. Hvordan ville drapsstatistikken i Norge sett ut, dersom det var krimforfatterne som bestemte?

Ganske annerledes enn i virkeligheten, viser Dagbladets egen kartlegging. Vi har sett på ofrene og drapsmetodene i norske krimbøker utgitt de siste tre åra. Vår statistikk viser både noen forventede, og noen overraskende, forskjeller mellom det fiktive og det ekte krim-Norge. Kjønnsbalansen mellom drapsofferene vil nok overraske noen.

Artikkelen fortsetter under grafikken.

Grisemat og spikerpistol

Men krimmen skiller seg særlig fra virkeligheten når det gjelder drapsmetoder. Mellom 2015 og 2017 ble over halvparten av drapene i Norge utført med kniv eller stikkvåpen, ifølge Kripos nasjonale drapsoversikt. I krimmens verden utgjør kategorien usle ti prosent.

De fleste fiktive drapene passer ikke inn i Kripos' oppdeling, men havner i samleboksen «annet». Kripos har nemlig ikke egne kategorier for å bli spist av griser, skytes med spikerpistol eller dø av forgiftet rakfisk.

Iblant blir det litt for voldsomt, selv for en av landets mest kreative krimforfattere.

–Jeg leser inn bøkene mine som lydbøker, og har hatt noen øyeblikk der jeg har tenkt «nei, nå tror jeg at jeg må ha en pause», sier Øystein Wiik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flådde pelsdyrrøkter

Få er så oppfinnsomme som Wiik når de velger drapsmetoder. Genmanipulerte virus, fiskefileteringsmaskin og en paraply er bare noen få av tingene som tar livet av folk i bøkene hans. Etter boka «Rekviem», der en pelsdyrrøkter blir flådd, fikk han kjeft av venner og familie.

–Jeg var jo egentlig veldig fornøyd, sier Wiik og ler.

–De som kjenner meg blir nok ikke bekymra, men de som er litt lenger unna kan jo av og til stille seg spørsmål om hva som foregår her oppe, sier han og peker på panna si.

ÅSTEDET: I Øystein Wiiks «Dødsrytteren» blir forretningsmannen Wilfred Standlie dyttet ned fra en av balkongene på Grand Hotell i Oslo. FOTO: Christian Roth Christensen.
ÅSTEDET: I Øystein Wiiks «Dødsrytteren» blir forretningsmannen Wilfred Standlie dyttet ned fra en av balkongene på Grand Hotell i Oslo. FOTO: Christian Roth Christensen. Vis mer

Kvinnedrapsmyte

Det er en vanlig oppfatning at kvinner kommer verst ut i krim. I Storbritannia har Staunch Book Prize nylig blitt lansert. Prisen skal gå til en krimbok der ingen kvinner blir banket, forfulgt, seksuelt utnyttet, voldtatt eller drept.

– Skandinavisk krim dreier seg nesten alltid om vold og drap av kvinner, alternativt prepubertale barn, sa den sørafrikanske krimforfatteren Margie Orford til Dagsavisen for ett år siden.

Hun mente selv å ha en forklaring på påstanden.

–Min teori er at det handler om en type forskyvning. Litteraturen er et utløp for menns faktiske ønsker om å kontrollere og utøve vold mot kvinner. I Norden er slik voldsutøvelse blitt tabu. Men lysten er der fremdeles. Siden tabuet er så sterkt, har den måttet finne et annet, like bestialsk, utløp i krimlitteraturen, sa Orford.

Men Dagbladets gjennomgang viser det motsatte av hva både hun og mange andre har hevdet: Hele 70 prosent av de drepte i norske krimbøker utgitt i de siste tre åra, var menn. I virkeligheten var tallet 54 prosent. Drap på kvinner er faktisk en sjeldenhet i litteraturen, sammenlignet med virkeligheten. Barnedrap forekommer omtrent like sjelden i bøkene som i den virkelige verden.

- En brutal sannhet

Mens det i krimbøkene kryr av spennende drapsmotiver og ukjente mordere, er de fleste virkelige gjerningspersonene noen offeret kjenner. Det er særlig én kategori som glimrer med sitt fravær i fiksjonen. Partnerdrap utgjorde hele 26 prosent av alle drap i Norge mellom 2008 og 2017. Av de 81 som ble drept av partner eller ekspartner, var det hele 69 kvinner.

At krimmen er mildere mot kvinner enn virkeligheten, kan speile et ønske om et bedre samfunn, mener Hanne Kristin Rohde. Hun er krimforfatter og tidligere leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt.

–Det er jo ingen tvil om at vi kvinner er mer sårbare, det ser vi på #metoo, det ser vi på voldtekt og hva menn har tillatt seg å gjøre mot kvinner siden tidenes morgen, mener hun.

–Jeg har jo drept flest menn hittil i bøkene, og da jeg drepte en kvinne i «Gudmoren», gjorde det vondt. Sikkert fordi jeg kan identifisere meg, men også fordi jeg skulle ønske at vi kvinner ikke var så prisgitt de som er fysisk sterkere. Det er en brutal sannhet, sier Rohde.

Skurkekvinner

Selv om det er gjengs oppfatning at krim er kvinner verst, har krimforfatterne selv oversikt. Rohde, Wiik og Hans Olav Lahlum gjettet alle at flest menn blir myrdet i krimmen.

–Jeg har prøvd å ha en viss balanse, og fører noen lister og ser over, sier forfatter og historiker Hans Olav Lahlum.

–I ei bok er det greit, men i en serie bør det være en slags balanse både i hvem som blir drept og hvem som dreper. Det er ikke en god krimserie hvis du kan gå ut ifra at morderen er en mann, sier han.

Wiik tror han ubevisst kvier seg mer for å drepe en kvinne, men lar gjerne kvinner myrde.

– Det er morsomt å gi kvinnelige antagonister de trekkene man vanligvis finner i den mannlige delen av skurkegalleriet. Da kan det oppstå noen spennende ting, sier han.

ÅSTEDET: I «Gudmoren» av Hanne Kristin Rohde blir uteliggeren Bønna skutt i Spikersuppa. FOTO: Christian Roth Christensen.
ÅSTEDET: I «Gudmoren» av Hanne Kristin Rohde blir uteliggeren Bønna skutt i Spikersuppa. FOTO: Christian Roth Christensen. Vis mer

–Ikke mer kreative

Rohde bruker flittig sin egen politierfaring når hun skriver. I bøkene hennes får leserne bli med inn dit pressen aldri får tilgang, inn i det aller helligste på en politistasjon: kommandorommet. Etter mange år i en av politiets hardeste avdelinger, er hun ikke i tvil om at den virkelige verden overgår fantasien.

–Jeg synes bare det å steine i hjel en kvinne er relativt kreativt. Jeg vet ikke om jeg hadde kommet på det engang. «Jo da, jeg tar og samler tjue mennesker og så skal de få kaste stein til hun dør». Det er jo helt sinnssykt, sier hun.

Heller ikke Lahlum tror krimforfatterne er mer kreative enn virkelighetens mordere.

–Når jeg er krimforfatter, må jeg prøve å skrive sannsynlig, men når jeg er historiker, må jeg ikke det, så lenge det jeg skriver er sant. Noen av de mest usannsynlige tingene jeg har skrevet om har skjedd i de historiske bøkene, sier han.

–Fullstendig psycho

Den såkalte ubåt-saken, der den danske oppfinneren Peter Madsen er tiltalt for å ha drept og partert den svenske journalisten Kim Wall, er et eksempel på dette, mener Lahlum.

–Hvis jeg hadde kommet til redaktøren min og sagt «jo, jeg har en kjempeidé. Det er en fyr som har bygd sin egen ubåt som han tøffer rundt i. Han inviterer med seg en kvinnelig journalist, parterer henne og kaster liket på havet og senker sin egen ubåt», så hadde redaktøren sagt at det var fullstendig psycho.

I Lahlums bøker er det pistol eller kveling som gjelder, og han er kritisk til drapsmetodene i andres krimbøker. Trenger det egentlig å bli så morbid?

–Noe av det jeg har reagert på med den moderne actionkrimmen er at det tidvis glir ut i bestialske detaljer man egentlig ikke trenger. Nå er det ikke noe galt i seg selv, hvis du gjør det på riktig måte. Men du må ha noe annet, det bestialske kan ikke være det bærende elementet i boka, sier han.

Utelater detaljer

DRAPSFORSKER: Kriminolog Vibeke Ottesen tror krimforfattere henter mye fra avisoverskrifter og populærkultur. Foto: Espen Røst / Dagbladet
DRAPSFORSKER: Kriminolog Vibeke Ottesen tror krimforfattere henter mye fra avisoverskrifter og populærkultur. Foto: Espen Røst / Dagbladet Vis mer

Mens krimforfatterne gjerne tyr til spektakulære drapsmetoder, er de fleste av virkelighetens mordere mer nøkterne når det kommer til valg av drapsvåpen. De fleste drap i Norge begås med (kjøkken-)kniv, i bopel til offer eller gjerningsmann, ifølge kriminolog Vibeke Ottesen.

–Det er mulig krimskribenter ikke har full oversikt over drap som fenomen i virkeligheten, det er det i hovedsak drapsforskere som har. All den tid de henter sin kunnskap fra avisoverskrifter og populærkultur og ikke fagfellevurderte artikler, så kan det hende de ikke har den oversikten som skal til for å sammenlikne egne produkt opp mot virkeligheten, mener Ottesen.

Ligner krimmen på virkeligheten? Både ja og nei, mener Rohde.

–Mine bøker likner fordi jeg har vært i politiet. Men jeg har lest mye krim som ikke likner på politivirkeligheten, sier hun.

Allerede da hun skrev sin første krimbok, «Mørke hjerter», bestemte hun seg for å ikke beskrive drapene i detalj.

–Du trenger ikke så mange setninger før du som leser faktisk forstår hvor ille det er. Det kan godt hende det ligger grusomheter bak, men jeg kommer aldri til å skrive det ut, sier Rohde.

Da hun jobbet i politiet, lot hun iblant være å se på bildene i de groveste sakene. Det ble rett og slett for mye, og hun ville beskytte seg selv. Likevel gjorde 25 år som lovens lange arm henne mer hardbarka.

–Jeg har bygget et visst immunforsvar, sier hun.

Men hun har aldri fått sansen for de mest morbide krimbøkene.

–Hvis jeg begynner å lese en sånn bok og får beskrevet vold i ytterste detalj, så legger jeg boka fra meg.

–Ikke realistisk

Hva gjør det med deg og meg når vi leser denne typen bestialske beskrivelser?

–Allmennheten henter gjerne sin forståelser av fenomener de ellers har lite forfatning med, som drap, fra skjønnlitteraturen, filmer og serier. Da får de ikke et realistisk bilde av fenomenet, sier Ottesen.

Likevel bør krimmen ha like frie tøyler som andre kunstformer, mener hun.

–All den tid krim er skjønnlitteratur, blir det feil å si hva det bør og ikke bør gjøre, sier kriminologen.

Hun vil ikke pålegge krimforfatterne ansvaret for å gi folk et realistisk bilde av drap.

–Det må allmennheten ta selv, i å forstå at skjønnlitteratur ikke nødvendigvis gir en virkelighetsbeskrivelse. Så får vi som er fagfolk ta ansvar for at vi gjør vår kunnskap tilgjengelig i passende arenaer, også utenom egne fagmiljøer, sier hun.

Kvinner og barn først

Et sted går grensa, selv for krimforfattere. Da Dagbladet spurte om drapsofferene var voksne eller barn, var det flere som kontant svarte at de ikke dreper barn. Det går faktisk ikke, mente de. Hvem er det egentlig greit å drepe i krimlitteraturen? Øystein Wiik er kjent for å utsette karakterene sine for brutale mord, men det sitter langt inne å ta livet av et fiksjonelt barn.

–Skal man drepe barn, må det være veldig godt motivert. Jeg har ikke noe lyst til det. Krim er jo en slags eventyr, og man ønsker strengt tatt at det skal være kampen mellom det gode og det onde, sier han.

–Det er så mye annet å ta av at det ikke er nødvendig.

ÅSTEDET: I «Sporvekslingsmordet» har Hans Olav Lahlum lagt drapet til skiløypene rundt Holmenkollbakken. FOTO: Christian Roth Christensen.
ÅSTEDET: I «Sporvekslingsmordet» har Hans Olav Lahlum lagt drapet til skiløypene rundt Holmenkollbakken. FOTO: Christian Roth Christensen. Vis mer

Selv om Rohde og Lahlum er mer nøkterne når de velger drapsmetode, har begge tatt livet av barn i bøkene sine. I Lahlums «Haimennesket» blir et spedbarn slått i hjel.

–Det var én anmelder som reagerte på det. Barnedrapet er beskrevet veldig sparsommelig. Det står at det var et forferdelig syn, men ikke noe nærmere. Jeg har ikke så bestialske detaljer om drap i bøkene, men jeg ville vært ekstra betenkt på å ha det av et barn, sier han.

Heller ikke Rohde vet helt hvor hun vil sette grensa.

–I utgangspunktet kan jeg nok drepe alle. Kvinner, barn og menn. I mitt tilfelle tror jeg svaret er enkelt: Det er det jeg har sett og det jeg har stått i etter 25 år i politiet, sier hun.

Svalbardske tilstander

Selv om noen spesielt brutale drap skaper store overskrifter, er de heldigvis uvanlige i virkeligheten. Spektakulære drapssaker er ikke hverdagskost, men i fiksjonen er brutaliteten større. Som i boka «Dødsrytteren» av Øystein Wiik. Der finner du gift, slag, sprengstoff, stikkskader og ikke minst: en steinharver. Inspirasjonen til sistnevnte kom da han var på researchtur til Svalbard, der deler i boka finner sted.

–Jeg var dypest nede i gruvene, og der sto denne maskinen med svære pigger. Den fyller nesten hele gruvegangen, og den spiser 38 tonn kull per minutt, forteller Wiik. En harvemaskin blir lett til et plott i hodet hans.

–Man spør seg selv «hva kan gå galt her, og hvor ille kan det gå?»

«En av norsk krimhistories verste drapsscener», skrev VG i sin anmeldelse av Wiiks bok «Rekviem». Sånt bekymrer ham ikke nevneverdig.

–Det tok jeg som et kompliment. Jeg kommer jo fra operaens verden, og er vant til det spektakulære. Man bremser ikke i en opera, sier han.

–Jeg synes det blir litt slapt med bare pistol.

–Dette går ikke

I «Rekviem» dør en person etter å ha blitt lammet og forlatt i en badstue. Det er ikke så oppfinnsomt som man kan tro, mener Wiik.

–Det er farlig å sovne på et oppvarmet badegulv også, selv om det skal mye til. Du kan faktisk kokes langsomt da, men det blir mer som en langstekt indrefilet, sier han.

Wiik lar seg ikke begrense når det kommer til drapsmetoder. Men én gang fikk sønnen nok. I boka «Hvit panter» skjer et av mordene med en penispumpe som skaper trykk på innsida, i stedet for å skape en ereksjon.

–Den moser hele stellet til støv, sier Wiik og klapper hendene sammen.

–Da sa min mellomste sønn: «Nei, pappa. Dette går ikke».

Denne saken ble opprinnelig publisert i Dagbladets krimbilag 15. mars.