XIAN, Kina 20020120
Miljøvernminister Børge Brende er med i delegasjonen under statsminister Kjell Magne Bondeviks besøk i Kina. 
Foto Knut Falch / SCANPIX
XIAN, Kina 20020120 Miljøvernminister Børge Brende er med i delegasjonen under statsminister Kjell Magne Bondeviks besøk i Kina. Foto Knut Falch / SCANPIXVis mer

Flagget følger flesket

Striden om Dalai Lama avslører en nasjonal nevrose: Konflikten mellom de ideale fordringer og den lønnsomme egeninteressen, skriver John O. Egeland.

Meninger

Det er knapt noen nyhet at politikere er tilpasningsdyktige vesener. De er tydeligere idealister og lover mer til gode formål når de er i opposisjon. I maktposisjon forvandles de samme politikerne til pragmatiske realister. Hjertet blir en kalkulator, hodet et avkjølt analyseprogram. Likevel er det sjelden at avstanden mellom det gode og antatt nødvendige blir så tydelig som det vi ser i den pågående striden om Dalai Lamas kommende besøk i Norge. Den avstanden kan bare måles i lysår.

Samtidig bekrefter konflikten en definisjon fra SF/SV-lederen Finn Gustavsen: «En politiker er en person som er så tykkhudet at han kan holde seg oppreist selv om han mangler ryggrad».

I mange år
før regjeringsskiftet var ledende Høyre-politikere sterkt opptatt av menneskerettighetene, Kina og Tibet. Ikke minst gjaldt det Olemic Thommessen, Jan Tore Sanner og Børge Brende. Også Erna Solberg ytret seg om temaet. Som vi vet er de i dag henholdsvis stortingspresident, kommunalminister, utenriksminister og statsminister. Foreløpig er det stortingspresidenten som mest spenstig har sviktet sine tidligere standpunkter. Han snur ryggen til Dalai Lama og lukker dører foran ham. Regjeringen sier den foreløpig ikke har bestemt seg om det blir noe møte med Tibets åndelige leder. Den som hørte utenriksministeren forklare seg i Stortingets spørretime i går, kan likevel ikke være i tvil om hvor det bærer. Hensynet til Norges forhold til Kina må prioriteres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Børge Brende er en sympatisk person. Derfor er han også flink til å smyge seg kattemykt rundt de vanskelige spørsmålene som gjelder Nobelprisen og relasjonen til Kina. I sine svar i Stortinget nevnte utenriksministeren ikke handelsforbindelsene en eneste gang, men han var samtidig nøye med å påpeke nettopp det. Brende kan ikke tolkes på noen annen måte enn at alt godt som Norge står for i internasjonal politikk, ikke minst menneskerettighetene, er avhengig av en direkte kontakt med Kina for å lykkes.

Sagt på en mer direkte og brutal måte: Norge må legge seg flat og kysse tøflene til de røde keiserne i Beijing. Det skal selvsagt kamufleres med ord så langt det lar seg gjøre, men pragmatismen har i lengden størst tyngde. Børge Brende hadde knapt forlatt Stortingets talerstol før kravet om underkastelse ble gjentatt. På en pressekonferanse i Beijing advarte en talsmann for Kinas utenriksdepartement norske myndigheter mot å ta imot Dalai Lama når han kommer til Oslo neste måned. «Vår politikk er meget klar, meget resolutt og meget konsistent», sa talsmannen.

I det pågående
politiske oppgjøret er en aktør helt fraværende: Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre er ikke bare partiets kommende leder, han er også den politikeren som har lengst erfaring i utenrikspolitikk og i forholdet til Kina. Støre er nå så taus at det er mulig å høre det hvis en fjær faller fra en av hans fredsduer.

Søkelyset på Høyres manøvrer har sperret for at landets to største partier har nokså sammenfallende syn på Kina-politikken. Det er ingen nevneverdig forskjell på kynismen i Høyre og Arbeiderpartiet. Disse to partiene er bastionen i den norske Kina-politikken.

Det som kjennetegner norsk utenrikspolitikk er en uklar blanding av idealisme og rå egeninteresse. Som regel blir denne konflikten kamuflert gjennom aktiv bruk av internasjonale organisasjoner, ikke minst FN og NATO. På den ene siden er Norge bistandskonge, verdens beste fredsmekler og en varm forkjemper for menneskerettighetene. Også når vi bomber Libya eller kriger i Afghanistan er det for å fremme demokrati og likestilling. Som professor Terje Tvedt har sagt det: «Bombene slippes med en moralsk, idealistisk begrunnelse, mens fredsforhandlingene legitimeres med nasjonale egeninteresser».

Konflikten med Kina
er dyp og alvorlig og det er ingen tvil om at viktige økonomiske og politiske interesser står på spill. Men kjernen i den er ikke ny. Norsk skipsfart sopte inn enorme fortjenester på oljefrakt til apartheidregimet i Sør-Afrika før regjeringen ble tvunget til boikott. Men det handlet om et regime foran undergangen, ikke om en kommende supermakt som Kina. Norske statsbesøk og nye ambassader følger Statoil som en fast skygge når selskapet etablerer seg i korrupte og autoritære stater. Danskene, med sin store jordbrukssektor, pleier å si at flagget følger flesket. I Norge vaier flagget mest for olje og laks.