Flaksende jenteminner

I Kristine Næss har den rette linje og den korteste vei ingen talskvinne.

I debutsamlingen «Obladi» (1996) handlet det om hvordan en jentunge ble seg selv bevisst som tenkende og følende vesen. Det var en indre sammenheng mellom diktene som ikke alltid var like lett å få øye på. Det samme kan sies om «Sonja», hvor det på nytt dreier seg om forholdet mellom sosialisering og individuasjon, om oppvekst og modning, om opprør og tilpassing, om hva tida gjør med et menneske, og hva det gjør med tida. Denne gang er perspektivet lagt både til jentungen og den voksne kvinnen.

Rablende

Boka er ikke påført noen genrebetegnelse, men på baksiden omtales den som roman. Gjerne for meg, men den som leter etter et handlingsforløp, vil lete forgjeves. Komposisjonen er underlagt et frittflytende assosiasjonsprinsipp som lar oss ane konturene av en utvikling. Både mellom og innenfor de prosatekstene som boka består av, springes det mellom ulike tidsplan, og ulike stemmer kommer til orde. Flere passasjer har brevform - stilet som de er til Helen Keller, en av gjennomgangsfigurene og det store forbildet til de jentene det fortelles om.

Den viktigste figuren er imidlertid tittelens Sonja. Det er hennes tanker vi først og fremst blir gjort delaktig i. Med henne som førstestemme og med andre jenter som backing-gruppe presenteres vi for et kakofonisk «musikkstykke» om jenteoppvekst på Tveita i 70-årene - i en stakkato, rablende form med et sterkt muntlig preg. Det forlyder at Næss har gjort betydelig suksess som oppleser av egne tekster, og det tror jeg så gjerne. Også på papiret vitner nemlig hennes prosa om talent for det muntlige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Presist

Her finnes mange presise observasjoner som inngår i en flytende tankestrøm hvor et «jeg» forsøker å gripe seg selv som et særegent individ, en prosess som utgår fra en fornemmelse av å være et tomt skall. Dette «jeg» er både en usikker pubertetsjente som spør seg selv: «Hvor kommer tankene mine fra, det lurer jeg på, de kan ikke være mine egne, hvem er det som får meg til å tenke?» - og en 20-årig student som «lengter tilbake til lengselen ut. Til drømmen om de uendelige mulighetene her ute, som jeg skal oppfylle når jeg nå endelig slipper løs.».

Denne dobbelte innstillingen er innskrevet i hele boka: på den ene side en lengsel tilbake - «Jeg vil hjem. Med T-banen. Til akebrettet og rekkehuset, til brødskivene med gulost, nypete, og HEI, barnas eget innringingsprogram» - på den annen side en lengsel ut av barndommens puppetilværelse, en lengsel etter virkelighet.

Strøtanker

Som en rød tråd går Sonjas frykt for at hun er for tykk, at hun ikke er tiltrekkende nok, at det som virkelig betyr noe, går henne hus forbi. Som det seg hør og bør i en bok av denne art, oser den av billig parfyme, svettende armhuler og klumpete menstruasjonsblod, krydret med strøtanker om dette og hint. Men bak det hele ligger spørsmålet som har opptatt så godt som alle moderne diktere: «egentlig, hvorfor er det akkurat meg som er meg, er det sikkert, og hvor lenge vil det vare?»

Næss hører ikke til de som har svar på rede hånd. Svaret blåser i vinden, og det er denne vinden kanarifuglen Næss flakser omkring i.