Flambert politikk

Å si nei er undervurdert i norsk politikk, skriver Marie Simonsen.

 MUMLER:  Erna Solberg gjør alt for ikke å skremme bort velgere. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
MUMLER: Erna Solberg gjør alt for ikke å skremme bort velgere. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer
Kommentar

Erna Solberg spiste frokost med tankesmia Civita her forleden. Det gikk pent og pyntelig for seg helt til brannalarmen gikk, og Solberg spurte hvem som hadde bestilt flamberte pannekaker. Flambering er å helle brennevin over maten og tenne på slik at alkoholen fordamper, men aromaen blir igjen. Det kan gå galt. Ilden kan komme ut av kontroll, og det er derfor anbefalt å ha et lokk i nærheten for å kvele flammene.

Dette er også oppskriften
på en norsk valgkamp. Sprit opp budskapet, tenn på og slukk ilden før noen blir skremt. Solbergs spørsmål var selvfølgelig en spøk. Hvem spiser flamberte pannekaker til frokost lenger? Det går i havregrøt og ferskpresset appelsinjuice. Et viktigere spørsmål kom fra Civitas Mathilde Fasting som spurte Høyre-lederen om prioriteringer med utgangspunkt i perspektivmeldingen, den som i korthet forteller at herfra går det bare nedover; vi må jobbe mer og forvente mindre. Hvor skulle Høyre kutte, blir det mer egenandeler, færre statlige oppgaver, rett og slett mer høyrepolitikk?

Selv om ordet prioritering
er velkjent i politikken, har politikere i nyere tid aldri forvekslet det med kutt. Heller ikke på høyresida. Heller ikke Solberg. Hun begynte å mumle. Vekst i økonomien. Mumle, mumle. Et samfunn der folk er villig til å betale for fleksibilitet. Mumle. Hvis vi ikke tar riktige valg nå, må vi ta upopulære i framtida. Mumle. Ikke noe av mumlingen var konkrete svar på Fastings spørsmål, som selvfølgelig handlet om høyresidas ideologiske syn på statens omfang.

En gang mente
Høyre staten burde reduseres og begrenses, men nå skal den tvert imot styrkes og utvides gjennom privat samarbeid og fritt behandlingsvalg. Det gir ikke mindre byråkrati, men større tilsyns- og kontrolloppgaver. Gårsdagens høyrefolk hadde heller ikke havnet i krangel med fagekspertisen om formueskatten, men simpelthen slått fast at den er et statlig ran.

Det er kanskje forståelig at Solberg dukket unna. Da Bent Høie i forrige uke så mye som antydet økte egenandeler, vakte det storm. Selv Aftenposten mente at her kom Høyres sanne ansikt fram, og Siv Jensen for folk flest garanterte i en helsedebatt i Arendalsuka at det aldri blir noen økning med Frp i regjering. Frykten for å skremme bort velgere er så gjennomgripende at det nærmer seg det selvutslettende. Det har gått så langt at Høyre mener Ap driver skremselspropaganda når partiet beskyldes for å drive høyrepolitikk. Ryktene om privatisering er betydelig overdrevet, forsikrer Høyre. Valget står altså mellom litt privatisering, som i dag, og bittelitt mer privatisering, skal vi tro de fryktsomme i Høyres Hus.

På Youngstorget er man så livredd for å bli beskyldt for å true den borgerlige valgfriheten at ekteparet Schulerud og Stoltenberg forleden rykket ut med en hyllest til deltidsarbeidende kvinner. En ideologi som oppfordrer kvinner til å jobbe heltid, er Schulerud skeptisk til. Hun vet formodentlig at mannen en stund har vært leder for et parti som har en slik ideologi. Budskapet ble godt mottatt av Høyre-velgere som mente statsministerens kone var klokere enn ham. Han nøyde seg med å si at hun er en klok kvinne.

Ideologi er noe herk i valgkamper, hvor alle partier flokker til sentrum der flest velgere er. Eller som Solberg sa på Civita-frokosten; en politikk som tilfredsstiller summen av folks ønsker. Velgerne er så vant til strategien at da Bård Vegar Solhjell varslet økte bilavgifter på bensin- og dieselbiler, trodde de han hadde gått fra vettet. Han kunne jo skremme velgere til å stemme Frp. Fløypartiene har det likevel enklere. Carl I Hagen visste alltid at om han hisset på seg 80 prosent av velgerne, var det 20 prosent som var enig med ham. Det var en oppslutning han kunne leve med.

For Ap og Høyre er det tøffere. De favner videre og skal ta velgere fra så å si alle partier - og risikerer å miste velgere til mange partier, ikke minst hverandre. Men heller ikke de skal vinne alle og må også fortelle hva de ikke vil, selv om det kan skremme noen. Erna Solberg snakker i stedet mye om retning. Det blir ingen revolusjon over natta, men en ny retning, lover hun. Velgerne kan spørre som Nasse Nøff: Hvor skal vi? Jeg vet ikke, svarte Ole Brumm. Og så gikk de dit.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.