Flaming Pie

Vi lever i resirkuleringen og kloningenes tidsalder. Dolly er verdens mest omtalte sau, og Oasis er sjefen i rockegata. I dette universet er det tilsynelatende ikke plass til en original som Paul McCartney. Han har lært bort alle triksene og taper på teknisk knockout for egne pop-sønner.

«Karaoke er litt kjedelig i lengden,» sier Suede-frontmann Brett Anderson når han på sin sarkastiske måte skal forklare likheten mellom 90-tallets store britiske pophelter og de med samme posisjon 30 år tidligere. Anderson har aldri hatt noe spesielt nøkternt forhold til Oasis, men han peker på noe sentralt: Oasis ville vært et verdiløst band uten Beatles' historiearv.

Det ligger derfor stor ironi i det faktum at gudfaren Paul McCartney i 1997 lyder som en musikkhistorisk parentes i forhold til parasittene fra Manchester.

222. plass

Etter å ha brukt 20 år på å fjerne seg fra sin egen Beatles-fortid, har McCartney brukt de siste fire på å omfavne den samme epoken. Først gjennom arbeidet med «Beatles Anthology»-platene og deretter med «Flaming Pie» - en plate som McCartney selv hevder er innmari Beatles-inpspirert både hva stil og kvalitet angår.

Alt vel så langt, hadde det ikke vært for at musikkhistoriens kanskje aller største popsmed ikke lenger lager noen lysende gode melodier. Jo da, småkoselige pludrepoplåter er det nok av på oppfølgeren til «Off The Ground». «Heaven On Sunday» er eksempelvis en harmonisk og fin visepoplåt med lidenskapelig vokal fra Paul sjøl og en helt respektabel gitarsolo fra sønnen James McCartney. Men i den samlede McCartney-produksjonen kommer låta inn på en knepen 222. plass eller noe deromkring.

Tom kilde

Kilden er med andre ord i ferd med å gå tom, Paul er blitt en middelmådig voksenpopper og «Flaming Pie» er mest gråstein og nesten ikke gull i det hele tatt.

På tross av en del pene melodilinjer gir Macca et sedat og gammelmodig helhetsinntrykk. Vi bare aner noe av den storheten mannen har vært i besittelse av. Og vi grøsser ved tanken på hvor mye bedre plata ville blitt hadde den hatt en «Wonderwall» eller en «Don't Look Back In Anger» i seg.

Skulle gjerne vært flue på veggen neste gang McCartney møter Noel Gallagher på fest, og den avgåtte popkongen spør den nyinnsatte hva han synes om «Flaming Pie». Vi håper for McCartneys del at Gallagher klarer å holde hånfliret tilbake.