Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Flammende likbål og kaos

Hva kan vi lære av antikkens pestlitteratur?

PESTSKILDRING: Maleriet «Plague in an ancient city» av Michael Sweerts ble malt mellom 1652 og 1654, og antas å vise pestepidemien i Athen 430 år f.Kr. Foto: WIKIMEDIA COMMONS / LOS ANGELES COUNTY MUSEUM OF ARTS
PESTSKILDRING: Maleriet «Plague in an ancient city» av Michael Sweerts ble malt mellom 1652 og 1654, og antas å vise pestepidemien i Athen 430 år f.Kr. Foto: WIKIMEDIA COMMONS / LOS ANGELES COUNTY MUSEUM OF ARTS Vis mer

Litteraturen har alltid vært herjet av epidemier. Visste du at Sofokles’ kjente stykke «Kong Oidipus» ble skrevet like etter en katastrofal epidemi i Athen? Eller at det aller første tilfellet av pest finner vi i Homers epos «Illiaden», skrevet 750 år før Kristus?

Jeg kan love at dette ikke blir en solfylt tur til de greske øyene, men en reise i kraftfulle skildringer av herjende farsotter, flammende likbål og sosialt kaos. Velkommen til en reise tur-retur til antikkens pestlitteratur!

Årsaken til epidemien

Vi begynner i byen Troja i dagens Tyrkia. Det var der det første litterære pestutbruddet fant sted. I åpningen av «Iliaden» kaster Homer oss rett inn i dramatikken. Første sang har den talende tittelen «Vreden. Pesten», og vi befinner oss mot slutten av den ti år lange krigen mellom grekerne og trojanerne. Stemningen er amper. Den blir ikke bedre da en rasende Apollon sender «en herjende farsott» inn i leiren. Hunder, buskap og navnløse menn «segnet i døden til straff».

Men for de antikke dikterne var det ikke nok å skylde på gudene. De ville også finne årsaken til epidemien. Den var ikke bare en straff, men også et tegn på at noe var galt i samfunnet – enten det var militærleiren eller bystaten. Det ser vi allerede hos Homer.

Den første syndebukken

For å finne årsaken til pesten, kaller Akillevs grekerne inn til et møte. Se for deg en forsamling med spåmannen Kalkas, den snarrådige Odyssevs og den mektige hærføreren kong Agamemnon. Det glitrer i bronsevåpen og skjold, i brynjer og hjelmer, mens flammene stiger «fra talløse likbål». Nå skal de ved rådslagning og drømmetydning finne syndebukken. Han som har brutt gudenes lover og satt seg ut over menneskets grenser.

Fylt av frykt avslører spåmannen at det er den mektigste av dem alle, kong Agamemnon, som har skylda. Han har nektet å gi fra seg en ung kvinne han har tatt som krigsbytte:

«Derfor har Apollon plager oss sendt og flere vil han sende. Ei vil han fri vårt folk fra den herjende pest.»

Kongen får den tvilsomme æren av å bli den første syndebukken i litteraturhistorien.

Til forskjell fra senere syndebukker i gresk litteratur, blir ikke Agamemnon sendt i eksil. I følge historikerne skyldes det makthierarkiet mellom lederne og det faktum at folket ennå ikke hadde mulighet til å protestere. I stedet fører skyldfordelingen til munnhuggeri og uvennskap. Pesten holdt på å koste grekerne seieren i krigen om Troja, og fikk frem splittelsen mellom lederne.

Pest som krimgåte

La oss fortsette reisen og dra til Athen. Det er teaterfestival i byen, og vi besøker Teater Dionysos noen år etter pestepidemien i 430 før Kristus. Tribunen er fullpakket, men stemningen er tynget av at 100 000 innbyggere, en tredjedel av befolkningen, døde under epidemien. Til venstre over tribunen er det nylig reist et tempel til ære for guden for medisin og helbredelse. Athenerne håper at Asklepios skal beskytte dem mot pesten som fortsatt hjemsøker byen.

På programmet står Kong Oidipus av Sofokles. Selv om Sofokles har lagt handlingen til byen Teben, ligger beskrivelsene av pestens herjinger tett på virkeligheten. På scenen skildrer en prest ungdommer som med sukk og stønn ber om bedre tider. Han maler fram bilder av mennesker som har dødd alene og røyken fra bålene. Det går et gisp gjennom publikum da presten uttaler ordet «pest». Etter epidemien er ordet blitt tabubelagt. Athenerne frykter at det kan vekke farsotten til live igjen.

«Folket dør med jordens frukt, som ei til modning kom;

det dør med fe på solsvidd vang, i kvinners kval

i golde veer, og hin onde pestens gud

slo ned med feberbrann og pisker nu vårt folk.»

Stykket framstiller pesten som en krimgåte kong Ødipus skal løse. Hans undersøkelser avslører at han har drept sin far, giftet seg med sin mor og blitt far til sine egne søsken. Da alle forstår at det er ham som er syndebukken, blinder han seg selv. Ved å straffe og fordrive syndebukken, forestilte athenerne seg at de kunne helbrede bystaten.

Slående likheter

Antakelig gjorde stykket voldsomt inntrykk på publikum. Vi vet at Sofokles ikke vant konkurransen under festivalen. I boka «The Plague and the Athenian Imagination» hevder Robert Mitchell-Boyask at skildringene av pesten må ha vært altfor nådeløse og skremmende. Sofokles tar tanken om at epidemier i siste instans handler om oss selv ut i sin ytterste konsekvens.

Det fascinerende med den greske litteraturen er at vi der finner mange av de tidligste skildringene av hvordan mennesker har forsøkt å håndtere epidemier. De mange likhetene med vår egen tid er slående. Jakten på syndebukker lever i beste velgående. «Kina forårsaket denne pandemien ved å skjule den, lyve, og legge beslag på verdens medisinske utstyr», heter det i Donald Trumps valgkampprogram «Corona Big Book». Andre har hevdet at coronaviruset er en slags straff fra naturens side. Den franske filosofen Bruno Latour mener pandemien er en generalprøve på klimakrisa og et resultat av vår levemåte. Mens demonstrasjonene etter drapet på George Floyd viser at det er oppstått en eksplosiv sosial krise.

Kanskje coronakrisen vil få forfattere til å skrive like nådeløse skildringer av vekstøkonomien, vår livsførsel og utnyttelse av kloden som den Sofokles ga grekerne i «Kong Oidipus»? I tida som kommer er det i alle fall vår tur til å utrede, forstå og skrive historier om en pandemi som har satt verden på hodet.

En hjelpende hånd

Jeg vil derfor avslutte reisen med et besøk hos den greske historikeren Tukydid. I sitt verk «Peloponneserkrigen» gir han en realistisk skildring av pesten i Athen. Han beskriver hvordan den spredde seg, det fryktelige sykdomsforløpet og lovløsheten som oppsto blant athenerne. Det gjør også sterkt inntrykk at han selv ble smittet. Som overlevende strekker han ut en hjelpende hånd til framtida:

«Jeg vil fortelle om hvordan den artet seg og nevne det man kan kjenne den på, så at man er underrettet på forhånd og derfor ikke tar feil dersom den noen gang skulle komme igjen. For både var jeg selv angrepet av den og så også selv andre som var utsatte for den.»

Nå er det vår tur til å tenke på framtida og forhindre at pandemier blir hverdagen til våre etterkommere. Av antikken kan vi lære at det er først i jakten på årsaker og konsekvenser at historien for alvor begynner. Det er da de største konfliktene og dilemmaene dukker opp.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!