Flåseprisen

Mens kontroversene rundt tildelingen av Årets Spellemann til Espen Lind framfor Madcon står igjen på toppen av den musikkfaglige inntrykkslista etter lørdagens Spellemann-utdeling, er det grunn til å mane til en ekstra grundig og kritisk evaluering av selve tv-showet fra utdelingen. Ikke minst siden det utpå dagen i går dundret inn rekordtall for sendingen – et snitt på 925 000 og en topp på over millionen.

Toppnoteringen på 1 037 000 har også stor symbolverdi, fordi det er 5000 flere seere enn NRKs Melodi Grand Prix-sending fra delfinalen i Kongsvinger hadde tidligere på kvelden. Dette vil ganske sikkert skape illusjoner hos TV2 og Spellemannkomiteen om at Spellemann-showet har funnet sin optimale form.

Det har det ikke. Langt der ifra.

Riktignok var showet på rett vei musikalsk i år, med et spennende, om enn ikke helt fullendt, samarbeid mellom folkemusikktrioen Valkyrien Allstars og metalbandet Keep Of Kalessin i åpningssekvensen, og en gjennomtenkt og visuelt flott iscenesettelse av en av norsk musikkeksports vinnere fra de siste åra, Datarock. Man kan også mene hva man vil om Vassendgutane, men det er både riktig og viktig å integrere dem i Spellemann-varmen når de faller utenom nominasjonskriteriene for øvrig. Da får vi ta en lanseringsopptreden av Helene Bøksle og mer oppskriftsmessige innslag med Espen Lind og Marit Larsen på kjøpet – kanskje er det å betrakte som en form for kompensasjon siden de store multinasjonale selskapene til sammen stakk av med bare fem av 26 Spellemann-priser.

Verre stilt er det med selve ideen om hvordan Spellemann-showet bør rammes inn, og den stadig mer konsekvente neglisjeringen av selv svært publikumsvennlige priskategorier. Hvis voiceover-stemmen kunne snakket litt raskere, skriften på skjermen hadde vært enda mindre og enda mer uleselig, og klippingen enda mer hektisk, ville det vært som om alle disse brysomme og kommersielt uinteressante klassene, som metal og pop, ikke lenger hadde eksistert. Da ville det også blitt enda mer tid og plass for Thomas Numme og Harald Rønneberg til å utfolde seg med sin patenterte (og i små doser spiselige) hybrid av slapstick, flås og buskis.

Thomas & Harald var ganske gode programledere i fjor, i et show som ellers bar preg av vaklevoren framferd mellom uforenelige musikk- og tv-hensyn. I år var det som om alle forkastede ideer fra siste sesong av «Senkveld» skulle kokes opp en siste gang, med et klassisk form-foran-innhold som resultat. Og når du ser deg nødt til å måtte gå naken på scenen etter Ida Marias bunadskledde opptreden, så blir det selve symbolet på akutt idétørke. Og det symboliserer i ubehagelig grad hvor langt det sitter inne for TV2 (og Spellemannkomiteen) å gå for et show hvor musikken styrer premissene og komikken tilsettes i tilmålte doser, og ikke omvendt.

Melodi Grand Prix-sendingene til NRK har paradoksalt nok blitt bedre av lene seg mer på konkurranseelementet og glam. Men det har også sammenheng med en nyvunnet regional grasrotentusiasme som gjør MGP enda mer folkelig enn det var, og ikke minst at MGP aldri har handlet om musikalsk kvalitet i seg selv. Den vellykkede delfinaleorganiseringen og et målrettet arbeid på låtskriver- og artistfronten har likevel bidratt til å gi det musikalske innholdet en annen tyngde enn tidligere, og konseptet gjennomsyres av formidlingsglede og entusiasme som skaper en positiv ramme rundt musikken.

I TV2s regi handler Spellemannprisen i mangt og mye om å kjempe mot den akutte angsten for at musikk skal være kjedelig på tv. Dermed blir musikken i stedet en slags prügelknabe som skal gjennom alle mulige former for distraksjoner, banaliteter og ydmykelser før det passer som tv-underholdning. Bare slik kan man begripe seg på at TV2 og Spellemannkomiteen nok en gang lot noen mannlige prisutdelere flåse sjåvinistisk før utdelingen av prisen til årets kvinnelige artist, og bare slik kan Thomas & Harald få bruke en lang og dårlig sketsj til å dele ut en Spellemannpris til seg selv.

Knut Borge, hvor ble det av deg i alt mylderet?