KRETSLØPET: Iblant har jeg lyst til å sette et merke på etiketten på vinflasken jeg gir fra meg, for å se om den kommer tilbake. Foto: Scanpix.
KRETSLØPET: Iblant har jeg lyst til å sette et merke på etiketten på vinflasken jeg gir fra meg, for å se om den kommer tilbake. Foto: Scanpix.Vis mer

Flasketuten peker på

Hvor mange vinflasker går i evig skytteltrafikk mellom gjester og verter?

Meninger

Det hender at jeg, før jeg vipper ut en vilkårlig vinflaske fra skapet for å ta med i middagsselskap, vurderer om jeg skal sette et lite bumerke i et hjørne på etiketten. Dette ville være for å prøve ut en teori jeg har, om at det finnes vinflasker som ikke gjør annet enn å gå fra eier til eier, som pant i middagsselskapsleken.

De mottas og takkes for med en klem og blir stående helt til verten selv skal være gjest, famler gjennom den lille flaskesamlingen og finner et eller annet italiensk som han ikke aner hvordan havnet der, og river den med seg mens samboeren leter etter øredobbene.

Kanskje kommer noen av flaskene på et tidspunkt tilbake til en tidligere eier, uten å bli gjenkjent. Kanskje møter de gamle kjente i vinskapet. Har du stått her hele tiden?, kanskje de spør. Du skulle bare visst hva jeg har sett. En treroms på Sagene, en villa på Vinderen. Verden er stor og forunderlig.

Det er ikke sikkert den andre svarer. Kanskje han ennå husker den varme vingården i Frankrike, og bare blir taus og lengter hjem.

I nye Norge trenger vi muligens å utvide forestillingen om hva som er det akseptable, ordløse uttrykket for velvilje. For et par år siden slepte jeg en flatpakket kommode nedover gata fra bussholdeplassen, fullt klar over at jeg grovt hadde overvurdert min egen styrke. En dørvakt stod og så på sneglingen en stund, så kom han bort og spurte hva i all verden jeg hadde tenkt som hadde gitt meg ut på noe jeg åpenbart ikke fikk til, tok pakken på skulderen og spurte hvor han skulle bære den. Da jeg i nesegrus takknemlighet kom løpende med den obligatoriske vinflasken, kunne han ikke ta imot, fordi han var muslim. Jeg ble helt rådløs. Det eneste jeg kom på å si var: Men kan du ikke gi den bort til noen andre?

Men enn så lenge er vinflasker perfekte universalgaver: Noe holdbart og forseglet, og noe alle kan få bruk for, uavhengig av kjønn og klesstørrelse, og alder utover minimumet. Så inntil videre vil kretsløpet fortsette å gå, der ingen flaske kan vite hvor mange havner de må innom før de kommer til sin siste.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.