Flat bane, rått spill

Det har de siste åra pågått en debatt om behovet for regulering av næringslivets samfunnsansvar. Dette er aktualisert av saker som Statoils korrupsjon i Iran, som førte til bot og konsernsjefens avgang, riktignok med en gigantisk fallskjerm, Aker Kværners medvirkning til menneskerettighetsbrudd på Guantánamo, som ikke har hatt noen synlige konsekvenser for selskapet og Royal Carribean Cruiseline, som ble dømt til en bot på 109 mill. kroner for dumping av olje og farlige kjemikalier.

«A level playing field» brukes ofte som metafor for gode vilkår for næringslivet. De som har spilt ball vet imidlertid at en flat bane ikke er tilstrekkelig. Felles spilleregler og en upartisk dommer er minst like viktig. I den grad internasjonalt næringsliv spiller på «flat bane», er det i dag slik at de enkelte selskapene i stor grad lager sine egne standarder, og selv bedømmer sine prestasjoner. Et eksempel er regnskapsloven. Her har man faktisk lagt inn en forpliktelse for selskapene om å rapportere på miljøkonsekvenser, men akkurat denne delen er unntatt revisjonsplikten som gjelder for loven for øvrig.

Debatten om å ansvarliggjøre næringslivet for de konsekvensene deres virksomhet har på miljøet, arbeidstakerne og samfunnet har primært vært drevet fram av miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Men også NHO, noen selskaper og investorer som Storebrand og KLP har vært proaktive. Dette demonstrerer at sentrale næringslivsaktører har et oppriktig ønske om å bidra til å styrke næringslivets innflytelse i retning global, bærekraftig utvikling. Noe som igjen er viktig for å skape stabile og langsiktige markeder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Menneskerettighetsforsvarere og organisasjonene er mest opptatt av å stoppe selskaper som forvolder skade på mennesker og miljø, mens næringslivets fokus er på gode tiltak, ofte veldedighet. Dette kan være å bidra til veier, skoler og helsetjenester. Tiltak som lokalsamfunnet de opererer i ønsker og trenger, men som i en slik sammenheng kan fungere som smøring for å dempe lokal kritikk mot selskapenes virksomhet. Noen ganger blir slike tilbud et konkurranseelement mellom forskjellige aktører. Vi har eksempler på at 4 forskjellige oljeselskap ga barna i nærmiljøet det samme vaksinasjonsprogrammet. Det er vel tvilsomt om en slik overdreven vaksinasjon førte til bedre helse.

I debatten om næringslivets ansvar for miljø og menneskerettigheter har nasjonale myndigheter i liten grad deltatt. De har vært særlig fraværende om sin egen rolle. I løpet av 2008 vil regjeringen imidlertid avgi en melding til Stortinget om næringslivets samfunnsansvar. Denne skal, ifølge regjeringen, bli både konkret og ambisiøs. Vi må derfor forvente at når regjeringen i form av en melding skal orientere Stortinget om hva de gjør og ønsker å gjøre på feltet, faktisk behandler dette. Myndighetenes ansvar overfor samfunnet er å utvikle spilleregler for å stimulere ønsket, og hindre uønsket atferd. Det er en politisk oppgave å sikre felles minimumsstandarder for et samfunnsansvarlig næringsliv. Disse vil skape forutsigbarhet for partene i arbeidslivet og samfunnet omkring. Videre vil de gjøre gjennomføring, overvåking og rapportering enklere enn den jungelen av avtaler, frivillige standarder og retningslinjer som finnes i dag.

Etter sterkt press fra sivilsamfunnsorganisasjoner vedtok Stortinget etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond – utland. Vi som drev påvirkningsarbeidet fram mot dette vedtaket, ble kalt naive idealister av politikere, embetsverk og finansinstitusjoner. Det ble hevdet at det ikke var mulig å kombinere etikk og butikk, og at etiske restriksjoner ville hemme fondets konkurranseevne. I ettertid kan man spørre hvem som var naive. Norge høster nå stor internasjonal anerkjennelse for Norges Banks investeringsstrategi. De etiske retningslinjene er under stadig utvikling og de er retningsgivende for andre investorer.

Dersom sittende regjering vil legge fram en ambisiøs melding, må det fokuseres på konkret politikk, myndighetenes ansvar og virkemidler for gjennomføring. Vi forventer at en rød-grønn flertallsregjering får til minst like mye på dette feltet som da Stortinget med Bondeviks siste regjering vedtok de etiske retningslinjene for Statens pensjonsfond – Utland.

Stortingsmeldingen er en god anledning til å lansere funksjonelle, nasjonale retningslinjer for bedrifter og finansinstitusjoner. Disse skal føre til åpenhet og like vilkår for alle aktører. De skal sikre at norske selskap og finansinstitusjoner etterlever menneskerettighetene og utviser særlig varsomhet ved etablering av virksomhet i land og områder hvor menneskerettighetsbrudd er utbredt. De skal også sørge for at selskapet også bidrar til økonomisk og teknologisk utvikling av vertslandet framfor å utnytte svake land for å øke egen vinning.

Det betyr blant annet at norske selskap må rapportere på virksomhetens sosiale og miljømessige konsekvenser i tråd med internasjonalt anerkjente miljø, menneskerettighets – og arbeidstakerstandarder. Rapporten må avgis av styret og være revidert av uavhengig instans og ledelsens personlige ansvar må utvides. For de groveste bruddene, slik som Aker Kværners engasjement på Guantánamo, må det etableres et faktisk juridisk ansvar basert på norsk straffelov, selv om forholdet skjer utenfor norsk jurisdiksjon.

Jo flere land som etablerer slike retningslinjer, desto større vil innvirkningen på globale miljø- og utviklingsproblemer bli. Det vil også bringe oss nærmere målet om en global regulering som fremmer utvikling, fundamentale menneskerettigheter og miljø, som forebygger at kortsiktig profitt tas ut, mens vertslandet og lokalsamfunnet sitter igjen med de sosiale og miljømessige kostnadene etter et uansvarlig selskap. For de beste selskapene vil slike retningslinjer være et konkurransefortrinn, for de dårligere noe å strekke seg etter, og for verstingene et grunnlag å stoppe dem på.